Sykdom X

Siden svartedauen har vi ventet på den neste perfekte stormen, men vi var likevel ikke forberedt. It’s the economy, stupid.

Høsten 2014 var norske og internasjonale medier fulle av skrekkelige historier om ebola. Den skumle sykdommen som tok liv i Afrika og som truet Vesten. Sykdommen var forferdelig.

Etter en uke kom de første symptomene. Som en hvilken som helst influensa. Milde symptomer. Hodesmerter, feber og såre muskler. Etter ti dager fikk pasientene voldsom feber og kastet opp blod.

Dag 11 rant det blod fra anus, fra nese, øyne og munn, og man fikk hjerneskade. Dagen etter dette mistet pasientene bevisstheten, de fikk kramper og interne blødninger. Og så døde de. En grusom død.

Blod ut av alle kroppsåpninger er egnet til å skremme, selv på solid avstand fra Vest-Afrika der over 11.000 mennesker mistet livet i denne epidemien i 2013–2014.

Viruset hadde hogd til årlig, siden det ble oppdaget i 1976. Likevel fantes det ingen vaksine eller medisin, fordi disse er dyre å utvikle, og når sykdom rammer sjelden og de fattigste landene i verden uten betalingsevne, så er det ingen som er villige til å ta regninga. Det finnes ikke et marked.

Det nærmet seg panikk da tilfeller dukket opp i Spania og i USA. Et amerikansk tidsskrift skrev på sin forside: «Ebola is coming».

Bokstavene skulle se ut som om de var skrevet i blod. Et tilfelle ble oppdaget i Tyskland, og det ble vurdert som 75 prosent sannsynlig at viruset ville nå Frankrike og Storbritannia.

Ebola var heldigvis ikke veldig smittsomt, men var ubotelig, og førte altså til en nesten sikker død skapt for Hollywoods mørkeste bakgårder. Heldigvis var det noen som ikke fikk sove etter denne skrekkfilmen.

«Vi er ikke klare for den neste epidemien». Ebola skremte selvsagt verdenssamfunnet, og en vaksine kom raskt når det ble «vår» trussel. Men hvem sitt ansvar var det å gjøre oss klare? Den innflytelsesrike Microsoft-milliardæren Bill Gates, en mann som med sin teknologi har bundet verden sammen, tok tak.

Flere mennesker, større mobilitet og et økosystem i rask endring, er oppskrift på en bombe. For nøyaktig fem år siden delte han sin bekymring: «Verden er rett og slett ikke klar til å takle en sykdom – en ekstremt smittsom influensa, for eksempel – som smitter store mengder mennesker veldig fort», sa han.

Han advarte mot millioner av tapte liv. Og billioner av dollar. Vi trengte forskning, samarbeid og varslingssystemer. Og understreket at vi – menneskeheten – hadde dårlig tid.

Man kan mistenke ham for å ha sittet med fasit. Det han beskrev var effekten av koronaviruset som nå sprer seg som en gressbrann over verden. Torsdag kveld var en halv million smittet. Vi var ikke klare. Det var det WHO sa fra om i september i fjor. Det var også konklusjonen til et regjeringsnedsatt utvalg her hjemme rett før jul. Det var litt seint.

Gates’ uro la grunnlaget for stiftelsen av CEPI – Coalition for Epidemic Preparedness Innovations. Norge var sammen med India sentrale aktører bak organisasjonen, som siden 2017 har jobbet med å forberede oss på epidemier med utvikling av vaksiner mot kjente trusler – og ukjente, «Sykdom X».

Altså korona, viruset og sykdommen, ingen så komme. Hovedkvarteret ligger i Marcus Thranes gate på Torshov i Oslo. Dette er det viktigste miljøet i verden for å bekjempe pandemier, men fikk bare knappe tre år til å forberede seg før bomben gikk av.

Ironien er at fortsatt er bare 760 millioner av målet om en milliard dollar i grunnfinansiering inne. Pengene har ikke akkurat sittet løst hos ledere og politikere. S

elv om faren for en epidemi og en pandemi har vært overhengende, og advarslene mange. Det er i dag et ekstremt frustrerende faktum med tanke på at ebola kostet 500 milliarder kroner. Og på at korona så langt har tømt oljefondet for verdier rundt et norsk statsbudsjett.

Og verden over pøses det nå penger inn i smittevern, sykehus og økonomiske pakker uten sidestykke. Vel, tenk om man heller hadde brukt mer på forsikring. Det er en svimlende tanke. Den blir ikke mindre svimlende av at nye E18 gjennom Asker og Bærum skal koste rundt 40 milliarder, eller mer enn fire ganger så mye som CEPI har bedt om av verdenssamfunnet. Og ikke fått.

Nå sitter pengene løsere. Til å finne en vaksine for korona har CEPI bedt om to milliarder dollar, 20 milliarder kroner. Statsminister Erna Solberg har selv i de siste ukene ringt rundt til verdensledere for å få inn midler.

I januar da koronaen var et lokalt kinesisk problem, ga den norske regjeringen 36 millioner til utvikling av koronavaksine. Denne uka bladde de opp 2,2 milliarder. Det er dyrt å ikke betale forsikringspremien.

Vi er lenger framme nå enn vi ville vært uten ebolaen, men det er en fattig trøst. CEPI har satt i gang og finansiert 8–9 ulike prosjekter. I tillegg er det rundt 50 andre prosjekter. Innsatsen er uten sidestykke. Lykkes CEPI gjøres vaksinene tilgjengelig for alle uavhengig av økonomi. Lykkes en kommersiell aktør, ja, så var vi tilbake til markedet.

Om 12–18 måneder har vi en vaksine mot koronaen. Regningen for mangel på beredskap vil da være større enn vår forestillingsevne kan fatte. Og så er det egentlig bare å begynne å forberede seg på den neste sykdom X. Den kommer, den også.

Så er det nå vi endelig skal ta inn over oss at vi er et fellesskap? Og ikke sterkere enn det svakeste leddet.