Se hva som skjer

En av endringene næringslivet har gjennomført er å gå bort fra å ha skjulte reserver. I gamle dager var det helt vanlig at balanseregnskapet ikke alltid viste de fulle verdiene av bedriftenes eiendeler. Sparebankene er et godt eksempel.

Deres nedbetalte praktbygg sentralt på torget i hundrevis av småkommuner, ble gjerne bokført til langt under salgsverdi og ble på kammerset omtalt som «kistebunnen» eller «siste utvei».

Den tid er forbi.

Les også: – Gi gratis munnbind til folk med dårlig råd

Nå skal reell verdi gjenspeiles i en bedrifts regnskaper. Både aksjonærer og skattemyndigheter er opptatt av det.

Også skjulte kostnader skal fram i lyset hvis du spør en investor i vår tid. Nådeløs synliggjøring av kostnader skal hjelpe bedriftsledelsen til å bruke de ressursene de har til rådighet, best mulig.

Slik har det oppstått en hel industri som hjelper bedrifter med å dele inn butikken sin i «kostnadssentre» som alle må håndtere sin andel av bedriftens kostnader som husleie, strøm, lønn til stabsfunksjoner o.l.

Kombiner dette med at reservene er synliggjort, så forstår du hvorfor det har blitt populært å selge sitt eget kontorbygg og outsource for eksempel kantinedrift, for deretter å leie tilbake.

Det gir penger inn her og nå, og færre kostnadsforpliktelser i bedriften.

Å synliggjøre eiendeler og kostnader har mye for seg. Det er nyttig å vite hva man har. Men det åpner også for snarveier for dem som har dårlig tid.

En privatinvestor vil ha tilbake pengene hun har investert, med renter, så fort som mulig. Fem år er mellomlang og åtte år lang horisont for de fleste private aksjonærer. Dersom det er mulig å få dem ut hurtigere ved å selge undervurderte eiendeler til fullpris, eller kutte i kostnader, gjør de det.

Les også: «Det kan synes som om noen har latt seg blende av en internasjonalt kjent milliardær»

Det tok ikke lang tid før konsulentene skjønte at disse løsningene kunne selges inn til offentlig sektor.

Sentrale tomter, skolebygninger, kontorbygg, brannstasjoner og kantiner synliggjøres både som eiendeler med salgsverdi, og som kostnadssentre. Tradisjonelt har det ikke vært så interessant hva en tomt med et offentlig bygg på er verd, den skal jo uansett ikke selges.

Der en privatinvestor vil bruke sine penger mens hun lever, skal et samfunn jo ha sykehus og politistasjon om 200 år også. Men en politiker som er kjent med privat sektors idealer ser jo at hun kan hente ut en gevinst her og nå ved å selge en eiendom til for eksempel 25 ganger det den koster å leie tilbake per år.

Så inngår hun en tiårs leiekontrakt med de nye eierne og har plutselig masse penger til overs som hun kan bruke til gode formål.

Bygge det kulturhuset eller redusere skattene. Slik blir man en populær politiker.

Les også: – Sentralbanksjefen må følge Tangen til døra og lukke seg selv ut i samme slengen

Regningen kommer selvsagt, men da er hun uansett ferdig i politikken. «In the long run we’re all dead», som en for lengst avdød økonom en gang sa.

Slik forsvinner offentlige serviceinstitusjoner ut av bysentrum over hele verden. Bysentrum som ligger der de ligger, nettopp fordi det var der de offentlige serviceinstitusjonene lå. Og slik ender innbyggerne opp med å leie sine egne institusjoner, av private investorer.