NFF slukker lyset i Fotball-Norge

Under kampen mellom Bodø/Glimt og Rosenborg på Lerkendal i Trondheim i går kveld, ble en mann pågrepet av sivilpoliti som hadde kledd seg opp som Rosenborg-supportere.

Dette skjedde på «Kjernen-feltet», supportertribunen bak det ene målet. Store deler av de aktive supporterne på tribunen – de som synger, flagger og benytter seg av såkalte «bluss» og annet fyrverkeri for å skape en ramme rundt kampen – forlot tribunen i solidaritet med den pågrepne.

Det som skjedde på landets best besøkte fotballstadion i går er et godt bilde på situasjonen i norsk fotball: Det brygger opp til krig mellom deler av supportermiljøene og Norges Fotballforbund (NFF).

Og selv om det ikke bare er mors beste barn som vil stille seg i frontlinja på supporternes side, er det liten tvil om at konflikten er minst like mye NFFs ansvar som supporternes.

På overflaten handler konflikten om bluss, om bengalske lys og fyrverkeri. Du husker kaoset på Åråsen for noen uker siden, da Vålerenga var på besøk på Lillestrøm.

En fryktelig kjedelig fotballkamp på banen, men rammen på tribunen var fantastisk: To gode supportergrupperinger som sang mot hverandre, og som lyste opp høstkvelden med bengalske lys.

Men også: Kampen ble stanset flere ganger da Vålerenga-supportere kastet fyrverkeri inn på banen, og bluss ble kastet inn i en privat bolig. Helgen etter kastet Brann-supportere brennende fyrverkeri inn på Vålerengas Intility Arena, og stanset med det kampen og svidde av deler av kunstgresset.

På motsatt kortside svarte Vålerengas mest rasende med å tenne på et Brann-banner.

Dette er scener det er vanskelig å forsvare, selv for de av oss som vil ha mer trykk og mer pyro på norske tribuner. Det skal selvsagt oppleves trygt å ta med seg barn på fotballkamp i Norge.

Men dette er scener vi får mer av, fordi fotballmyndighetene velger feil strategi for å få bukt med problemene.

Det har lenge pågått en dialog mellom NFF og Norsk supporterallianse (NSA) om bruken av pyroteknikk på tribunen. Den dialogen er helt nødvendig.

Det kan argumenteres for at blussing er unødvendig, men supporterne kommer til å fortsette med det. Da må målet være å finne så trygge rammer som mulig.

I forrige uke kunne plutselig Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) melde at «pyrotekniske artikler skal uansett kategori aldri brukes blant publikum oppe på tribunen».

Denne konklusjonen, basert på en ny tolkning av en 17 år gammel forskrift som regulerer bruken av fyrverkeri og pyroteknikk, kom samme uke som DSB, NFF og Oslo brann og redningsetat møttes hos Kulturdepartementet. NSA, altså fotballsupporterne, var ikke invitert. Noen har snakket sammen, er konklusjonen i Supporter-Norge.

Det var mot denne bakgrunnen kampene i Eliteserien i går ble spilt i røyk fra bluss. Supporter-Norge slo tilbake – med å blusse ulovlig på landets arenaer. I Trondheim ble det blusset under mottoet «Pyromantikk».

Stilig? Utvilsomt. Ulovlig? Ja.

Konflikten skriver seg inn i en større ramme, der spørsmålet er hva fotball skal være, i samfunnet og som kulturfenomen. Denne konflikten preger hele den fotballinteresserte verden, og har pågått i årevis.

Ønsker man seg striglede rammer, rådyre billetter, klubber som er globale merkevarer og som spiller foran et dannet applauderende publikum, slik som situasjonen, lett karikert, er blitt i britiske Premier League?

Eller ønsker man at fotballen skal tilhøre «folket», med klubber som er dypt involvert i sine lokalsamfunn, som eies av supporterne og som holder billettprisene lave, tillater ståplasser og legger til rette for synging, politiske utfall og, ja, bluss?

Man kan, om man legger vondviljen til, ha NFF mistenkt for å ønske seg den sterile stemningen som preget andre omgang på Lerkendal i går. I all handling viser fotballforbundet at de ser mot den britiske varianten. Fotball er «et underholdningsprodukt» i denne visjonen, ikke et kulturuttrykk.

Fotball handler om forretning, der det viktigste er å tilpasse «produktet», altså kampene, til TV, ikke for oss som går på stadion. Da spilles de største kampene klokken åtte søndag kveld, et tidspunkt som gjør det håpløst å være i jobb og å reise rundt med laget sitt.

Derfor skal supportertribunene kues og dempes, fordi NFF egentlig, tilsynelatende, ønsker seg et helt annet publikum enn oss som faktisk bruker tid og penger på dette.

Dette bærer helt galt av sted. En ting er at denne markedsstyrte versjonen av verdens fineste idrett og viktigste kulturuttrykk, er tom og meningsløs. Det er også dårlig tenkt.

En striglet og taus tribune, tilpasset den globale middelklassens smak, fungerer i Premier League fordi det finnes mange nok asiater og nordmenn som er villige til å legge igjen tusenvis av kroner når de ser en kamp i året eller i livet, og det finnes et sultent TV-publikum over hele kloden.

Det er få fotballturister på norske arenaer, og TV-interessen utenfor landets grenser er lik null. Skal norsk fotball ha en framtid som kulturfenomen og publikumsidrett, er det i motsetning til den globale fotballen.

Som i: Dette er mitt lag, fra min by, der jeg og tusenvis av mine eier og preger det som skjer på stadion.

Med sin «krigserklæring» (for det er sånn det oppfattes ute blant den harde kjerne) legger NFF nå veien åpen for de mest ytterliggående på tribunen.

Den uregulerte blussingen ble tonet ned så lenge dialogen med NFF opplevdes som reell.

Nå er det slutt på det. Når bluss og fyrverkeri på tribunen ikke lenger er lov, vil den ulovlige bruken eskalere. Det vil gi mer sikkerhet og flere kroppsvisiteringer på kampene, uten at det får bukt med blussingen.

Det vet vi, basert på all erfaring fra andre land – og for den saks skyld fra Lerkendal i går. Oppskalerte sikkerhetstiltak i kjølvannet av DSBs uttalelse hindret ikke at blussene lyste opp Trondheims-natta.

Manglende vilje til å finne løsninger vil gi mer lovløse tilstander, mer uregulert bruk av pyroteknikk og en stadig eskalerende konflikt mellom supportere og fotballforbund og ordensmakt, som vi så i Trondheim i går. Eller vi får tomme supportertribuner, som i andre omgang på Lerkendal.

Begge deler er like trist, og direkte livstruende for norsk fotball. I en tid med stadig tommere tribuner må fotballfolket løfte sammen, men nå har NFF gjort sitt beste for å slukke gløden i den felles innsatsen.