Nettet snører seg sammen

Opposisjonen retter et nådeløst søkelys mot statsråd Hauglie.

Som arbeids- og sosialminister i fire år må Anniken Hauglie (H) ta det politiske hovedansvaret for Nav-skandalen. Statsminister Erna Solberg kan heller ikke fri seg fra ansvaret.

Hun har vært statsminister i seks år. Norgeshistoriens største politikkskandale utviklet seg med ekspressfart på hennes vakt.

Statsminister Erna Solberg bør derfor fra Stortingets talerstol tydelig vedkjenne seg sitt ansvar, slik statsminister Jens Stoltenberg gjorde etter 22. juli.

Ingen forventer at Solberg vil gå av som statsminister. Stoltenberg gjorde heller ikke det etter 22. juli. Det hadde vært politisk helt feil av Aps leder og statsminister å gå som følge av et massemord på partiets ungdom. Stoltenbergs justisminister forsvant stille ut av døra en tid etter at Stortinget hadde behandlet 22. juli-saken.

Statsminister Erna Solberg bør sørge for at det samme skjer med Anniken Hauglie, om ikke før, så i alle fall kort tid etter at Stortinget neste år har ferdigbehandlet saken.

Regjeringens granskingsutvalg vil undersøke hele perioden fra 1994, da EØS-avtalen ble vedtatt, men med særlig oppmerksomhet på tida etter 2012 da EUs trygdeforordning ble en del av norsk trygderett. Utvalget er proppfullt av jurister. Muligheten er derfor stor for at politikken vil forsvinne i jussen.

Den lange historielinjen kan føre til at det politiske ansvaret for skandalen pulveriseres og fordeles på flere statsråder og statsministre.

Konklusjonen kan bli at EØS-avtalen har vært praktisert feil på trygdeområdet helt siden starten. Så vet vi det, men hva så? Det forsvarer ikke at trygdemottakere helt til det siste er blitt ulovlig dømt og puttet i fengsel.

Stortingets kontrollkomité vil snevre inn perspektivet. Søkelyset rettes mot perioden fra 2017, da Trygderetten avsa de første dommene i klagesakene, til 28. oktober i år da arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie, Nav-direktør Sigrun Vågen og riksadvokat Tor-Aksel Busch orienterte offentligheten om skandalen. Stortinget vil vite hva statsråden gjorde med saken, eller rettere sagt hvorfor hun ikke gjorde noe.

Statsråd Anniken Hauglie kan ikke unnskylde seg med at hun ikke visste. Statsråden er forpliktet til å vite hva som foregår på hennes ansvarsområde. Stortinget godtar ikke at en statsråd skylder på folk lenger ned i systemet.

Statsminister Gro Harlem Brundtland ga statsråd Anne-Lise Bakken reisepass fordi statsråden i en debatt i Stortinget la skylda på statens personaldirektør i en kontroversiell sak om lønna til en toppsjef i staten.

Statsråder har gått av på grunn av langt mindre alvorlige saker enn den Hauglie sliter med. Audun Lysbakken gikk som statsråd fordi departementet hadde brutt de interne reglene for tildeling av økonomisk tilskudd.

Jenteforsvaret, en undergruppe av SVs ungdomsorganisasjon, hadde fått støtte til et kurs i selvforsvar. Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) i Regjeringen Stoltenberg måtte gå fordi hun hadde snakket med en venninne om utnevnelsen av nytt barneombud. Hun hadde ikke informert statsminister Stoltenberg om samtalen.

Statsminister Thorbjørn Jagland var nådeløs da han avsatte olje- og energiminister Grete Faremo (Ap) for noe som skjedde da Faremo var justisminister.

Jagland mente at Faremo måtte ta det politiske ansvaret for at overvåkingspolitiet startet etterforskning av SVs Berge Furre da han var medlem av Lundkommisjonen som gransket de hemmelige tjenestene.

Nav-skandalen er enestående i sitt slag fordi den rammer alle de tre statsmaktene: Stortinget, regjeringen og domstolene. Det må ryddes grundig i rettsvesenet.

Det må bli en jobb for riksadvokaten og Domstoladministrasjonen. Stortinget må spørre seg selv om hvorfor det ikke passet bedre på. Det politiske hovedansvaret for kjempeskandalen har regjeringen og den konstitusjonelt ansvarlige statsråden. Dette ansvaret kan ikke statsminister Erna Solberg og statsråd Anniken Hauglie vri seg unna. Opposisjonen vil være tydelig på det.