Min feil?

I mange år har jeg tenkt at det var litt min feil at jeg ble mobbet som barn. Hvorfor er det sånn?

«Jeg ble litt mobba på barneskolen».

Kompisen min ser overraska på meg. Jeg har sagt det med en letthet, fri for skam. Midt i en samtale, som om det ikke er noen sak. Men det han skal til å spørre meg om, får meg til å stivne.

«Hvorfor det?» Vi ser på hverandre. Hvorfor det, tenker jeg.

Hvorfor lo de av meg? Hvorfor kastet de inneskoene mine i søpla? Hvorfor ble jeg ikke invitert på klassefesten? Hvorfor ville de ikke være vennen min?

Det automatiske svaret ligger lett på tunga. Jeg kan svare at det var fordi jeg var rar. Sikkert. Fordi jeg hadde mellomrom mellom fortenna, lærevansker, begynte å gråte av ingenting. Var et engstelig barn. En som var lett å være slem med.

Lett å være slem med? Så egentlig var det min skyld?

Jeg innser at jeg har tenkt det. I mange, mange år har jeg tenkt det. Som om jeg har hatt ansvar, eller til og med bedt om det, jeg som alltid har vært litt annerledes.

Spørsmålet «hvorfor ble du mobba?» er helt baklengs. Det finnes ingen god grunn til å mobbe noen. Det er heller ikke en type mennesker som blir plaga. Alle, selv de mest selvsikre og sosialt oppegående menneskene i verden, kan oppleve å plutselig ikke passe inn. Man kan ikke forberede seg på å ikke bli fryst ut, eller plaget.

Men når vi spør noen hvorfor de ble mobbet, er det som om vi spør etter en gyldig grunn. «Hva var feil med deg?»

Gå heller til mobberne mine og spør dem hva det var som foregikk inni dem. Alle mennesker kan være slemme. Også barn. Kanskje spesielt hvis de har det dårlig med seg selv. De trenger også hjelp, de trenger også å bli sett.

Å være bekymret for at et barn skal bli utsatt for mobbing, er naturlig for foreldre. Men burde ikke frykten for at barnet ditt skal mobbe noen være enda større? 

Det høres kanskje utopisk ut, at vi alle skal oppdra veldig snille barn. Men det er jo noe med å ikke la dårlige holdninger leve videre.

Man lærer tidlig at å ha rødt hår og briller er noe man kan le av. Oversatt, at man har best av å ikke skille seg for mye ut. Det bidrar til en kjedelig verden. Og mennesker som ikke tør å være seg selv. Og kanskje til og med er slemme med andre, på grunn av det.

Som voksen har jeg lært å elske det som gjør meg til Selma. Sårbarheten min er det kuleste jeg har, og jeg er veldig glad for at mobbingen ikke gjorde at jeg tilpassa meg.

Hvis jeg får barn en dag, håper jeg at de slipper å føle at mammaen deres er redd for det som skiller dem ut. Jeg håper jeg kan oppfordre dem til å være akkurat den de er. Og dermed lære dem at vi også må la andre mennesker få være seg selv. Uten å le av dem.

Og hvis de blir mobba, skal jeg aldri få dem til å føle at det er deres ansvar.