Makten og vanæren

Tidligere Natt&Dag-redaktør og pressesjef på Hovefestivalen, Gaute Drevdal, er nylig dømt til tretten år og seks måneders fengsel for ni sovevoldtekter og seksuell omgang med mindreårige.

Drevdal har hele tiden nektet straffskyld, og har anket dommen.

Morgenbladets intervju med Drevdal siste uke er interessant lesning, fordi journalist Thea Storøy Elnan gang på gang stiller ham spørsmålet om hva hans maktposisjon i kulturlivet har betydd for relasjonene overgrepene skal ha blitt begått i.

Drevdal er ikke med på disse premissene, og svarer blant annet: «Jeg har vært opptatt av flat struktur i alle jobber jeg har hatt, og av ikke å være sjef».

Les også: Hun har skrevet bok om menns forsvar mot voldtektsbeskyldninger. Slik analyserer hun Drevdal-saken

Sjefer som ikke vil være sjefer kan få erfare at de ansatte ikke oppfatter den flate strukturen som spesielt flat.

Kari Kristensen, som var lokalredaktør i Natt&Dag en periode, forteller i en kronikk om et arbeidsliv som kjentes sårbart og utsatt, fordi trynefaktor og bekjentskaper erstattet de formelle strukturene: «Prisen for å si ifra kan være høy hvis du risikerer å miste både inntekt og nettverk. Et anstendig arbeidsliv krever en skikkelig arbeidskontrakt og en tillitsvalgt som sørger for at det blir lettere å si fra.»

Uformelle hierarker eksisterer overalt, side om side med de formelle.

De fleste av oss kan peke på hvem som har innflytelse der vi jobber, og det trenger på ingen måte å være sjefen – hvem som får felle den endelige dommen i møter, hvem som definerer humoren.

Kulturbransjen er i stor grad preget av uformelle hierarkier, mer av miljøer enn arbeidssteder, der folk blir kjent med hverandre, fester sammen, knytter kontakter.

Miljøer styres av hvem som har innflytelse, mens en arbeidsplass i seg selv pålegger sjefen formelt ansvar.

Gaute Drevdal har både vært sjef på ulike arbeidsplasser og toneangivende i et miljø, og det er lite troverdig at han ikke skal ha hatt innflytelse over folks karrierer og posisjon.

Men der grensene mellom miljø og arbeidsplass er utydelige, for eksempel gjennom mye sosial aktivitet og løse frilanskontrakter, blir det antagelig lettere for en sjef å innbille seg selv og andre at man ikke bestemmer over noen som helst.

Matilda Gustavsson beskriver i dokumentarboken Klubben hvordan svenskenes «kulturprofil», Jean-Claude Arnault, fikk begå overgrep og voldtekter i en årrekke i miljøet rundt kunstscenen Forum i Stockholm.

Selv om dommen mot Drevdal skulle bli stående, er det utvilsomt ulikheter mellom sakene – Arnault truet med å sabotere karrierer og brukte vold i utstrakt grad.

Les også: Knusende dom mot kulturprofil – 13 og et halvt år for voldtekter

Men miljøene som skildres i boken og i Oslo tingrett har fellestrekk: edgy kulturmiljøer som var tiltrekkende for deltagerne, preget av grenseoverskridelse med sex og rusmidler, og av uformell makt.

Forfatteren Johanna Ekström forteller i Klubben hvordan det kjentes å tre inn på Forum-scenen som tjueåring: «Kjelleren hadde en atmosfære av alvor som virket internasjonal. En elitisme som var sexy, som aldri unnskyldte seg. Og for oss som pleide å opptre på Forum, oppstod en følelse av at man trådte inn i rommet og ble regnet med.».

Valutaen her er ikke lønn eller formell posisjon, men selve tilgangen og inkluderingen, å bli regnet med blant de viktige, de sentrale.

Behovet for å være med, å være på innsiden, kan virke smått og latterlig om du er eldre, har en trygg posisjon og ditt eget nettverk.

Men mange som har vært bortkomne, usikre tjuetoåringer kan huske hvordan det er å etterstrebe denne valutaen, å føle at Livet og Sjansene er et helt annet sted enn der du selv er, at de egentlige festene og de riktige folka er noe du ikke vet hvordan du skal finne. Det gjør det mulig å forestille seg hvor blendende adgang og anerkjennelse kan kjennes i noen formative år.

Ønsker du deg en karriere innenfor nettopp dette aktuelle feltet, betyr tilgangen dessuten noe for fremtiden din.

Uformell makt kan også handle om hvem som definerer regler, moral og omgangsform, hvem som kan si at noen bare ikke skjønte ironien. «Det er vanskelig å forstå for folk som ikke var en del av miljøet» går igjen både i Klubben og i Oslo tingrett. Å tilsløre den uformelle makten og nekte for at den finnes, gjør det både vanskeligere å se og si fra om det når overtramp skjer.

For de eldre deltakerne i Forum-miljøet, som hadde sin egen posisjon og pondus å lene seg på, var det vanskelig å forstå at Arnault kunne utgjøre noen maktfaktor.

At han klådde på omtrent alle damer så de på som en stakkarslighet, et slags harmløst lyte. For de yngre og ferskere, derimot, var Arnault en innflytelsesrik person, som ga tilgang til en offentlighet de ville være i, en hvis anerkjennelse veide tungt, og som det føltes truende å legge seg ut med.

Les også: «Folk fikk ikke sjokk da anklagene kom. Det var en dårlig bevart hemmelighet»

Det samme går igjen når vitner og ofre forklarer seg i Drevdal-saken.

De yngre kvinnene beskriver ham som en portvokter, en det var viktig å bli sett av, en med tung innflytelse. De eldre har humret litt av alle de unge jentene som kom og gikk på Drevdals nachspiel, men ikke tenkt tanken om skjeve maktrelasjoner.

Den usynlige makten er nettopp usynlig for dem som befinner seg over eller ved siden av den. Det er først når du befinner deg under den at du merker den.