Kommentar

Kunsten å ikke danse etter hatets pipe

Det bør finnes en tredje og mer langsiktig strategi for å imøtegå trusselen SIAN representerer.

Hatgruppen SIAN lykkes stadig bedre i å sette agenda og få massivt med medieoppslag rundt sine antimuslimske markeringer. Heftige motdemonstrasjoner, som har krysset grensen til vold flere ganger, bidrar til SIANs oppmerksomhet og rekruttering. Hvordan kan vi motarbeide

SIAN uten å samtidig sørge for at at de får all den oppmerksomheten de så desperat trenger for å vokse mer?

Les også: Solberg om muslimhat: – Håpet ligger hos ungdommen

Gruppen ble først dannet i 2000 under et annet navn, men byttet til SIAN, som står for «Stopp islamiseringen av Norge», i 2008. Ifølge Hans Peter Tranøy, som tidligere i år publiserte sin masteroppgave om nettopp SIAN og dets medlemmer, så skal tanken bak navnet blant annet ha vært samarbeid med lignende organisasjoner i andre land.

SIAN er den største og best organiserte av lignende type organisasjoner og grupper i Norge.

Over flere år ble organisasjonen ledet av Arne Tumyr, som hadde bakgrunn fra en rekke ledende verv i Human-Etisk Forbund, noe som har gitt SIANs ledelse verdifull organisasjonserfaring. I dag ledes SIAN av Lars Thorsen, som i fjor ble dømt for hatefulle ytringer for blant annet et utsagn som erklærer at «gode muslimer» er en trussel mot rikets sikkerhet og må deporteres eller interneres på livstid.

På spørsmål fra Fredrik Solvang under Debatten 3. september på NRK om hvilke muslimer som burde deporteres, så nevnte Thorsen Shoaib Sultan, Basim Ghozlan og Lena Larsen. Altså tre norske borgere, som SIAN mener bør deporteres kun fordi de er muslimer.

Flere sentrale skikkelser i SIAN har også gjentatte ganger gått langt i å støtte Anders Behring Breivik.

Dette er hovedårsaken til at det er fryktelig villedende å kalle SIAN «islamkritikere», når de tydelig viser at de har et fiendebilde av muslimer som gruppe, på samme konspiratoriske vis som antisemittisme rammer jøder som gruppe.

Økende oppmerksomhet gir flere medlemmer.

Kommentar: «Makan til hobbyprosjekt. Klipping, liming, tusj, saks og rødsprit»

Siden begynnelsen av 2019 har SIAN nærmere 5000 omtaler i norske medier, og SIAN lykkes stadig i å iscenesette offentlige skinndebatter om ytringsfrihet, i stedet for at vi snakker om hva de faktisk står for, hvem de er, hva slags støttespillere de har og hvor utbredt deres tankegods er i samfunnet for øvrig.

Til og med NRK gjengir ukritisk SIANs egen beskrivelse av seg selv som «islamkritikere» i en faktaboks. De ønsker å fremstille seg selv som forsvarere av menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet, og hopper bukk over sine egne brudd på disse verdiene.

Deportering av en gruppe mennesker på bakgrunn av deres tro er brudd på menneskerettighetene, hatytringer er ikke vernet av ytringsfrihetene, og demokrati innebærer å verne alle mennesker for overgrep Dette er ekstremisme, og må behandles som det.

Masterstudien til Tranøy har kartlagt medlemmene til SIAN og funnet at de hovedsakelig består av eldre og forholdsvis ressurssterke menn. De er med i SIAN på grunn av ideologisk overbevisning, og ikke på grunn av behovet for sosial tilhørighet, som ofte er en motivasjon i andre hatgrupper. SIAN-medlemmer oppdager og melder seg inn stort sett på egen hånd.

De fleste gjennom å ha hørt om SIAN via sosiale medier eller etablerte medier.

Les også: Selbekk om Sian-Debatten: Mener NRK har gjort norske muslimer en stor tjeneste

Dette viser at den eksponeringen som SIAN får, i stor grad bidrar til rekruttering av nye medlemmer. Det sier også ledelsen i SIAN selv, at de får økning i medlemstallene når de blir møtt med aggresjon fra motdemonstranter som igjen genererer massivt med medieoppmerksomhet.

Flere muslimske organisasjoner og moskeer har gjentatte ganger det siste året kommet med klare oppfordringer til å ikke gi SIAN oppmerksomhet på deres premisser.

Det har lenge vært en strategi fra ytre høyre å gjennomføre blasfemiske og krenkende handlinger, for å fremprovosere reaksjoner fra muslimsk hold.

Denne formen for konflikt og hat-entreprenørskap er det viktig å møte på en måte som ikke gir rom for voldelige reaksjoner.

Som Yousef Hadaoui så briljant formulerte det i sin kronikk «Thorsen har det samme engasjementet. Det samme behovet for å dytte andre ned for å løfte seg selv. Hans «krenkefest» handler ikke om muslimer. Det handler om ham. Hans utenforskap. Ikke mitt.»

Det er det uenighet om fra blant annet partiet Rødt, som støtter støydemonstrasjoner og aktiv konfrontasjon som den beste måten å møte grupper som SIAN på. Ideen går ut på å gjøre det ubehagelig for SIAN å spre sin propaganda i det offentlige rom, samt at de ikke forsvinner hvis de bare blir ignorert.

Det er imidlertid ingenting som tyder på at SIANs frontskikkelser lar seg avskrekke av støydemonstrasjoner.

Les også: Ble navngitt i Debatten: – Jeg trodde ørene skulle falle av (+)

Tvert imot får de heller hele markeringen sin direktesendt via nasjonale medier, fordi det høye konfliktnivået gjør det til en aktuell nyhetssak. SIAN forsvinner nok ikke av seg selv om de blir ignorert, men det gjør de heller ikke gjennom den formen for motdemonstrering vi har sett det siste halve året. Vi mener det bør finnes en tredje og mer langsiktig strategi for å imøtegå trusselen SIAN representerer.

En strategi som bygger samhold og resiliens i befolkningen mot tankegodset SIAN og deres følgere representerer.

Ytre høyre har vært i kraftig vekst i Europa de siste årene, og det er særlig muslimfiendtlige grupper som øker i omfang. Denne markante veksten blant ytre høyre, både politisk og på grasrotnivå, reflekteres ikke i hverken mediedekning eller forskningen.

Vi har kunnskapshull og blindsoner på nye former for høyreekstremisme som i verste fall utgjør en alvorlig sikkerhetsstrussel, som Norge allerede smertelig har erfart med Anders Behring Breivik og Philip Manshaus. Regjeringens ferske handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer er forhåpentligvis et steg i riktig retning.

Mer fra Dagsavisen