Hei, jeg er tilbake

Jeg har hatt ingenting å gjøre, som deLillos synger. Det har vært fantastisk. Men nå er jeg tilbake.

«Hei, jeg er tilbake har vært lenge vekk fra byen
Vil du bli med en tur ut jeg har ingenting å gjøre
Hva har skjedd her? Har Thon kjøpt Studenten?
Har du ingen penger, vel, jeg spanderer»
(deLillos: Hei, jeg er tilbake)

Jeg har skrevet soloshow og vært i lockdown. I starten var jeg redd.

Redd for familien, for risikogruppa, redd for å få korona sjøl etter å ha sett italienere filme døde slektninger i sengene sine, redd for tapte jobboppdrag, redd for å ikke klare hjemmeundervisning.

Fly flate som folk har hatt ting å gjøre. Er det kanskje flere som savner mars da alle måtte være hjemme og hadde fokus der fokuset skal ligge; komme seg gjennom en krise? Hva med å bruke den energien vi fikk utover våren, da hytteforbudraseriet hadde lagt seg til noe fint og positivt? Da alle brydde seg om at folk skulle ha det bra, naboens bikkje kunne du plutselig lufte, du var varm om hjertet for alle rundt deg, dette skulle vi klare.

Husker du?

Les også: – Det er absolutt mer utfordrende å kommunisere gladsaker under korona

Den følelsen kunne vi trengt for Moria-flyktningene, akkurat nå. Den «dette skal vi få til»-attituden! Selv om det virker håpløst, langt borte og absolutt ikke vårt problem. Men så var ikke covid-19 vårt problem heller en lang stund. Før noen blåste i fløyta på en bar i Alpene og gutteturene vendte hjem.

Nå har de som tok med seg koronaen, fått hvile ut på hyttene sine hele sommeren. Noen hviler der tydeligvis ennå, siden 15-åringene deres kan ha hjemme-alene-fest i Bærum i tre hele ukedager uten trekk i ukelønna.

«Det å være fornøyd
Og ikke synes synd på seg selv
Ser faktisk ut til å være en kunst
Som tar hele livet å lære for noen»

For meg virker det som vi er OK fornøyde.

Selv om vi ikke lenger kan le av svenskene, de ler i stedet av oss her vi sitter med økende smittetall blant unge voksne, de har glemt alle som er døde av pandemien. Men vi burde ikke synes synd på oss selv. Vi er i den heldigste klassen. Det må vi ikke glemme.

Uten å bli helt Per Fugelli i å hylle livet, så syns jeg vi fint kan begynne å glede oss til jul. Vi er ikke Hviterussland, der kvinner i hvit protest blir banka opp med batonger av opprørspolitiet med ansiktsmasker. Ikke på grunn av korona, men for ikke å bli gjenkjent så de sikrer seg at de ikke blir straffeforfulgt en vakker dag når hviterusserne til sist får bestemme sin fremtid.

«Mens andre igjen
Er født med talent
Jeg tør ikke kaste noe, for jeg vil ikke glemme hvordan jeg fikk det
Hva er vitsen med å oppleve hvis jeg bare glemmer det
Hva er vitsen?»

Les også: Selbekk om Sian-Debatten: Mener NRK har gjort norske muslimer en stor tjeneste

Tenk å våkne opp etter forgiftning, slik russiske Aleksej Navalnyj.

Han har heldigvis ikke glemt hvem han var før han ble forgifta. Han vil tilbake til et land der vi andre aldri hadde turt å stille som motkandidat til den evigvarende Putin. Men han tør. Og Maria Kolesnikova, i Hviterussland.

Den siste helten fra nyhetene, lederen som rev i stykker passet sitt da myndighetene ville frakte henne over grensa til Ukraina. Hun valgte fengsel framfor tvunget eksil. Hun som gjør hjertetegnet.

Det er tøffere enn å være en nesten åtti år gammel mann og stille til valg mot Donald Trump, slik Biden gjør. Men der er omtrent alle kandidatene fra risikogruppa. Tror du folk i opposisjon våkner opp hver dag og tenker «hva er vitsen?»

Folk som kjemper tenker ikke sånn. Bare på fortauet på Lesvos.

Men frykten for å glemme sitter i oss alle. For alt var bedre før. Det kommer vårt nyeste politikertilskudd, gode gamle Frp-er Per Sandberg til å bruke som lokkemiddel, når han nå skal få folk til å stemme på minipartiet Liberalistene. Når dette partiet går inn for gønnern opp og siggen tent, altså fritt våpensalg og bort med røykeloven, forstår vi jo nå hvorfor Sandberg måtte gå fra Frp: Lakrispiper, Segway og vannskuter er for lite og pinglete for en fyr med egen bar i smitteregionen Østfold. Når det er sagt, burde flere pubeiere enn Per Sandberg bytte parti.

«Ensomheten kan du ha til du dør

Hvis den finner seg til rette, sitter den lenger enn den bør
Og den kan få deg til å tenke til du mister oversikten
Du blir lei av fortiden og redd
For fremtiden»

Vi er midt i en pandemi, alle er redd for fremtiden.

deLillos’ tekst er mer aktuell enn noensinne. Men du må huske å bruke redselen til noe vettugt. Til noe som gagner samfunnet. Å sitte rasende og redd for fremtiden på internett må vi snart få øvre aldersgrense på.

Hvorfor ikke være litt rasende på Abid Raja i stedet?

Som syns det er greit at dansekompaniene holder på å måtte legge ned, mens Tom Cruise fikk fritak for smittevernregler fordi Raja syns han var så jordnær fordi han sa at han «love Norway» og syns det er et «beautiful country».

Som enhver amerikaner lirer av seg, selv om vi som er halvt vestlendinger vet at Hellesylt er forbaska vakkert. Men Raja burde heller åpnet breddefotballen og bladd opp for danseensemblene og musikkbransjen. Det burde skape raseri der ute.

Les også: Hissig Wara i retten om lekkasjer fra PST: – Skammelig

For nå vet vi jo at kultur kan skape et voldsomt raseri, i hvert fall halvgode teaterstykker på Black Box Theatre.

Det raseriet som beskrives fra rettssalen mot Laila «Anita Berg» Bertheussen, er trolling satt i system. Laila sin sak er så spennende å følge gjennom kommentatorenes øyne, fordi de som sitter i den salen, nesten ikke kan skjønne at dette er sant. Makan til hobbyprosjekt. Klipping, liming, tusj, saks og rødsprit.

Håper Panduro Hobby snur seg rundt og lager egen «Laila fra Lødingen»-hobbykoffert. Laila og Tybring-Gjedde viste seg å drive sitt eget rasisitiske internforum. Eller jazz og fjas som den gruppechatten burde hete.

Det er et paradoksalt luksusproblem for en komiker at både Bertheussen, Trump, Tybring-Gjedde og Per Sandberg leverer stoff i mengder i en og samme uke. Og med en grottefest og to–tre hjemmealenefester som topping på sølekaka de selv har laga.

«Hei jeg er tilbake har vært lenge vekk fra byen
Vil du bli med en tur ut jeg har ingenting å gjøre
Hva har skjedd her? Har Thon kjøpt Studenten?
Har du ingen penger, vel, jeg spanderer»