Hvordan kan vi redde Amazonas?

De siste dagene har de tragiske brannene i Amazonas skapt en enorm oppmerksomhet om truslene mot den livsviktige regnskogen. Verden raser mot Brasils president Jair Bolsonaro for å sette klodens fremtid på spill, og Twitter har tatt fyr raskere enn nedhugget regnskog. Men hvordan påvirker man en ekstrem, autoritær høyrepopulist som Bolsonaro?

Populisme kjennetegnes av en retorikk som deler verden inn i de gode – som oftest «folket» og «nasjonen» – og de onde. For Bolsonaro og hans nærmeste er «de onde» blant annet venstresiden og miljøorganisasjoner.

Ble heiet fram

Han anser klimakrisen for å være deres påskudd for å undergrave Brasils suverenitet og kontroll med ressursene i Amazonas. I motsetning til andre populister, som nabolandets Nicolás Maduro, retter ikke Bolsonaro antielitismen mot kapitalistene. Tvert imot ble han heiet fram til valgseieren høsten 2018 av næringslivet. Ifølge en ny FN-rapport ble han premiert med en 25 prosents økning i utenlandsinvesteringene i 2018, etter mange års sterk nedgang.

Les også: Regnskogen brenner

Det gjør Bolsonaro sårbar overfor press som kan ramme næringslivet, ikke minst den mektige landbrukslobbyen. Derfor kan det være effektivt å legge press gjennom handelsavtaler, som blant annet Emmanuel Macron, og flere her hjemme har tatt til ordet for. Som en del av EFTA ferdigforhandlet Norge en avtale med Mercosur, der Brasil er med, på fredag. EU og Mercosur ble enige om en handelsavtale i juni etter å ha forhandlet i over 20 år.

Makt bak kravene

Avtalen er blitt kritisert for å oppfordre til økt import av jordbruksvarer fra Brasil, med svake garantier for at ikke produksjonen har bidratt til nedhogging av regnskog. Den inneholder riktignok et krav om at partene er forpliktet av Parisavtalen, og at de skal drive en bærekraftig og klimavennlig skogforvaltning, men det er få muligheter i avtalen til å sette makt bak de kravene.

Les også: Ber Norge sette hardt mot hardt i Amazonas

Men både EUs og EFTAs avtaler må godkjennes av nasjonalforsamlingene i avtale landene. Det er en god mulighet for å stille betingelser om at Brasil setter i gang omfattende tiltak, både for å slukke brannene og redusere avskogingen generelt. Vi vet at EU-Mercosur-avtalens krav om respekt for Parisavtalen var et resultat av press fra Frankrike. Vi vet også at Bolsonaro i utgangspunktet ville trekke Brasil fra Parisavtalen. Det viser at press nytter.

Trenger langsiktig alliansebygging

Men å bruke pressmidler alene kan være med på å bekrefte populistenes polariserte verdensbilde, og styrke forestillingen om deres egen uunnværlighet som nasjonens forsvarer. I Bolsonaros verden er kritikken fra alt fra G7-toppmøtet til Paven og Ronaldo en bekreftelse på at klimakrisen er en global konspirasjon for å begrense Brasils selvråderett.

Derfor trenger man også langsiktig alliansebygging, og å etablere et vitenskapsbasert felles narrativ som tydeliggjør årsakssammenhenger og hvordan tapet av Amazonas går ut over alle, inkludert populistenes støttespillere.

I et slikt narrativ må man være forsiktig med å speilvende fiendebilderetorikken til populistene, ved å legge all skyld for katastrofen på Bolsonaro.

Ingen som hogger regnskog har noe å frykte

Mellom juli 2018 og 2019 har man registrert en økning i avskogingen på over 80 prosent, og en like stor økning i antall branner, som delvis er et resultat av at hogst har gjort den ellers ikke lett antennelige skogen sårbar. Sammenhengen med Bolsonaros politikk er tydelig. Han har kuttet finansiering til konserveringsprosjekter, og å åpne større deler av Amazonas for jordbruk og industri. Og selv om hogst er ulovlig i størstedelen av Amazonas, har Bolsonaro gjort det klart at ingen som hogger ned regnskog har noe å frykte.

Men det brenner også voldsomt i skoger i Bolivia og Argentina, og økningen i avskoging begynte i 2015, fire år før Bolsonaro kom til makten. Det har å gjøre med økende økonomisk aktivitet, både lovlig og ulovlig. For å begrense den, kreves langsiktige økonomiske virkemidler og institusjonsbygging.

Stor bekymring 

Det igjen krever styrking av allianser med aktører i Brasil. Det var åpenbart riktig av Norge å stoppe utbetalingene til Amazonasfondet, etter at Bolsonaro la ned den vitenskapelige komiteen og styret for fondet. Men det er livsviktig å videreføre samarbeidet med organisasjonene som bidro til reduksjon i avskoging. Som påpekt av Bård Harstad ved Universitetet i Oslo, bør man også i økende grad jobbe med delstatsguvernører, i mangel av støtte hos nasjonale myndigheter. De har vist stor bekymring for det som foregår nå.

Og næringslivet må med. Brasiliansk næringsliv begynner å se konsekvensene av Bolsonaros politikk for deres omdømme, mens særlig jordbruket begynner å lide under klimaendringer. Norske bedrifter, deriblant Hydro og Equinor, er også tungt til stede. De bør bli deler av en allianse for å stoppe avskogingen, og tenke igjennom hvordan de mest effektivt kan bidra til det.

Men den kanskje aller viktigste partneren er deg og meg. Vi kan bruke vår forbrukermakt, f.eks. ved å ikke kjøpe regnskog-soya foret kjøtt. Twitter-brannen kommer til å slukkes lenge før brannene i Amazonas. Det er da vi skal engasjere oss. Da, og dagen etter da, og dagen etter der igjen.