Hvit makt?

Å nekte å ta innover seg strukturell rasisme, er det samme som å klamre seg til det bestående.

I dette bestående, har noen grupper privilegier andre ikke har. Hvis ikke det er rasisme, hva er rasisme da?

Under filmindustriens BAFTA-seremoni i februar (som føles som en evighet siden i dette lange året) sa skuespilleren Joaquin Phoenix, da han vant prisen for beste mannlige skuespiller:

«Jeg tror vi sender en veldig klar melding til fargede at dere ikke er velkomne her. Det handler om mer enn å bare ha multikulturelle filmsett. Vi må gjøre det harde arbeidet som handler om å forstå strukturell rasisme».

Dette skapte en del ståhei, som vi har glemt, som vi har glemt det meste som skjedde før-korona.

Men, ved hjelp av Black Lives Matter som tvang seg frem tross pandemi, og av tilsvarende rasisme-bekymringer hos våre egne kunstnere, nærmere bestemt ved Kunsthøgskolen i Oslo, KHiO, har vi kommet et hakk nærmere å måtte ta denne utfordringen på hjemmebane også.

Mer om KHiO snart, men først: Hva er strukturell rasisme?

Det enkleste svaret er at det er det motsatte av individuell rasisme, som er at en person sier eller gjør noe rasistisk. Det er forskjellen på om man i en institusjon, som i politiet, eller i filmindustrien, eller i en kunstutdanning, eller i samfunnet som helhet, mener at man har noen «råtne epler» man så kvitter seg med, og dermed anser problemet løst.

Les også: – AUF i Oslo må være en tydelig antirasistisk stemme når vi ser at Arbeiderpartiet er for dårlig (DA+)

Eller, om man erkjenner at her er hele epletreet sannelig infisert og alle epler er påvirket, selv om de ikke aner det selv og føler seg friske og normale. Faktisk, for å dra metaforen ut i det absurde, kan strukturell rasisme bety at selv om eplene selv utsettes for infeksjon og skade, så bidrar de endog til treets levekår og fortsatte produksjon av epler.

Vi er med andre ord en del av denne strukturelle rasismen alle i hop, både de som rammes og de som utøver, og som Phoenix sa i talen:

Det er hardt arbeid å komme seg ut av dette som rett ut føles «vanlig».

Det som er lett arbeid, derimot, er å latterliggjøre, håne og avvise kritikk av det som har opplevdes nøytralt og naturlig, særlig av dem som har nytt godt av fordelene der, uten å noensinne tenke over det.

For strukturell diskriminering, enten det handler om rasisme, sexisme eller annet, er nettopp det: Noe som bare er. Der. Her. Overalt. Som luft. Noe som blir en del av oss, til og med hos dem som diskrimineres.

Å kritisere «sunn fornuft» er aldri enkelt. Alle som i 150 år har kjempet kvinnekamp vet dette.

Kritikken av #metoo er siste skudd på den stammen. «Dere drar det for langt. Overdriver. Ikke alle menn». Men det var aldri enkeltmenn som var fienden. Det var systemet som tillot at dette fikk pågå, og samspillet i det, i generasjon på generasjon. Som gjorde at også jeg tok del i det, spilte i det, og helt sikkert har dømt mine medkvinner etter normer, regler, synspunkt og «humor» som har vært en del av min tids struktur.

Det var jo bare normalt? Mange kvinner kan intuitivt forstå hva strukturell rasisme er. Både Camara Lundestad Joof, og Yohan Shanmugaratman, skriver i sine bøker om hvordan de redigerer om rasismen de utsettes for, fordi alternativet knapt er til å holde ut. Dette kjenner vi kvinner til. Vi har også jattet med, ledd når de andre lo, akseptert varianter av #metoo som helt innafor. Vi ville ikke være «den sure» eller den som var utenfor fellesskapet.

Vi ble en del av systemet, og selv om det er frigjørende når noen peker på alt som er skjevt, kan det også være vondt og skamfullt. Både det som er opplevd, det at man ikke sa fra, det at ingen protesterte på dine vegne.

Før nå.

Går vi inn i debatten rundt KHiO, og analyserer den grundig, finner vi lite annet enn et fredelig opprop av en gruppe stipendiater som ønsket diskusjon rundt et kunstfotografi av Vanessa Beecroft, som hang på skolen. Rektor Måns Wrange svarte positivt at han syntes det var bra at stipendiatene engasjerer seg i «den strukturelle rasismen som eksisterer i kunst- og kulturverdenen». Med andre ord: Han tok en Phoenix. Også det statlige organet KORO – Kunst i offentlige rom – som eier verket, sa til Aftenposten av de ønsker en debatt om verket velkommen.

To uker senere ble dette fulgt opp da 130 studenter skrev et brev og ba om at KHiO må «avkolonisere» pensumet, og at skolen må gjøre plass til ikke-vestlige perspektiver.

Les også: – Noen mener ett år og tre måneder utestengelse er fair. Andre mener det skal være livstid

Wrange sier seg enig i påstanden om at pensumet er ensidig. Allerede på 1990-tallet hadde vi slike diskusjoner da jeg studerte i England, fordi verden endret seg og vi ville være med. Vi slapp også å forholde oss til avisledere som kalte krav om å utvide pensum og ta strukturelle opprør med rasisme «illiberalt» og «autoritært», slik vi måtte lese i Dagbladet i august, der rektor Wrange ble anklaget for å bøye kne.

Denne lederen, og andre mediers tilsvarende kritikk, kom etter et brev fra fem andre studenter ved KHiO, som i et motsvar til de 130, mente kravene om avkolonisering og den slags, var lite annet enn «obligatorisk indoktrinering.»

Det er ikke rart det ble harde og vonde fronter, på alle fronter. For det ble det.

Denne uka gikk rektor Måns Wrange av. Han sa selv at det handlet om både private årsaker, også at hans forslag til mangfolds- og antidiskrimineringsarbeid har blitt kritisert som identitetspolitikk og som en politisering og ideologisering av utdanningene ved KHiO. Men altså. Akkurat som om det bestående ikke også er det? Identitetspolitikk, politisering og ideologi. Selv om det kamufleres som nøytralt. Og det er her «måter å se på» kommer inn. Ways of seeing, som vi kaller det.

For en spennende debatt som ble åpnet! For en mulighet til å utvide ytringsrommet maksimalt. Debatten slutter ikke med Wranges avgang, den har bare så vidt begynt.

Joaquin Phoenix sa i sin tale: «Jeg skammer meg Det er en forpliktelse at folk som har skapt systemet og tjent på det er de samme som skrur det fra hverandre».

Det Phoenix ber om, det vi ba om på 90-tallet da jeg studerte, det BLM og KHiO-studenter i 2020 ber om, er en utvidelse. Av stemmer, av rom for ytring, av hva rasisme og antirasisme kan være. Alt dette vil gi oss en mye mer gøy, spennende og større verden. Det er ingen grunn til å la det bestående stå.

For ordens skyld: Illustratør Siri Dokken er ansatt ved avdeling Design på KHiO, stillingen er støttet av Fritt Ord.