Høyreradikale trosbrødre

Det er et gammelt ordtak på både polsk og ungarsk som låter slik: «polakker og ungarere – to brødre, sammen slåss og drikker de». Ideen om brorskap utspiller seg også i utenrikspolitikken. I EU har de to statene et av de tetteste partnerskapene blant medlemsland, målt i form av kontakt og fellers interesser. Beslutningstakere og eksperter i andre EU-medlemsland oppfatter på sin side de to sentral-europeiske statene som de mest «skuffende» medlemslandene, sammen med nå eks-medlem Storbritannia.

I en tale i Budapest i 2018 påpekte Ungarns statsminister, Viktor Orbán, at Polen var det ledende landet i Sentral-Europa. «Når Polen blir angrepet, blir Sentral-Europa angrepet, så når Polen blir angrepet, blir vi også angrepet». Konflikter over de foregående århundrene hadde gjort vennskapet deres om til et brorskap. «I dag erklærer vi at polakker og ungarere deler en felles vei, en felles kamp og et felles mål: å bygge, styrke og forsvare hjemlandet og det hjemmet som Sentral-Europa er for oss: og at det Sentral-Europa bør være nasjonalt og kristent – slik vi elsker det». «Gud velsigne Polen, Gud velsigne Ungarn!», avsluttet Orbán.

Selv om Polen fremstilles som storebror i forholdet, har de i senere år lært av Ungarn. Det polske partiet Lov og Orden (PiS) kom til makten i 2015, ungarske Fidesz i 2010. På en konferanse i Polen i 2016 viste partileder for PiS, Jaroslaw Kaczynski, til Orbán: «Statsminister Orbán har demonstrert for oss i Europa at ting er mulig. Du har gitt oss et eksempel, og vi lærer fra deres eksempel». Konferansen hadde kåret Orbán til «Årets mann» – en pris Kaczynski hadde fått året før. På samme konferanse snakket de begge om behovet for en «motrevolusjon» i EU. De europeiske elitene – politikerne, media – har «bestemt seg for at det ikke er moderne å være polsk, tsjekkisk, eller ungarsk, det er ikke moderne å være kristen», sa Orbán.

Ungarn og Polen fikk begge EU-medlemskap i 2004. Da hadde de gått gjennom en rekke reformer som skulle gjøre dem egnet til å etterleve EUs økonomiske, politiske og monetære prinsipper. EUs utvidelsespolitikk ble sett på som en suksess. I 2012 fikk EU sågar Nobels fredspris, for å i over «seks tiår ha bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa». Nobelkomiteen trakk blant annet frem den vellykkede utvidelsen til Sentral- og Øst-Europa. «Skillet mellom øst og vest er i stor grad brutt ned; demokratiet er styrket; mange etnisk-nasjonale konflikter er bilagt», stod det i komiteens uttalelse.

I dag styres både Ungarn og Polen av regjeringer som har en eksplisitt populistisk, høyreradikal ideologi. Myndighetene snakker om behovet for å ta tilbake et «judeo-kristent» Europa, som motsats til et «nihilistisk» Europa. «Judeokristent» viser her primært til en idé om et jødisk-kristent verdifelleskap, nihilisme «troen på ingenting», hvor «ingenting» implisitt viser til moral, tradisjoner og nasjonale verdier.

I 2016 forsvarte Polens daværende utenriksminister en ny og mer restriktiv medielov ved å vise til at media hadde ført en venstrevridd agenda, hvor de hadde fremmet «blanding av kulturer og raser, en verden av syklister og vegetarianere som (...) kjemper for enhver form for religion. Dette har ingenting å gjøre med mer tradisjonelle, polske verdier».

Tilsvarende poeng har blitt gjentatt (blant annet) av Ungarns utenriksminister, Péter Szijjártó, i 2018: «Vi må holde oss til vår arv, vår kultur, vår religion. Europa er basert på en veldig sterk judeo-kristen arv, og vi kjemper mot en nihilistisk ‘mainstream’ som vil bli kvitt den». I Polen sa Kaczynski i fjor at utenfor kirken var det bare «nihilisme» som ødelegger alt og bygger ingenting.

Den judeo-kristne arven er, som jeg har skrevet om tidligere, selektiv. Først og fremst dreier det seg om en svært spesifikk politisk tolkning av hva «kristne verdier» innebærer. Retorikken om det judeo-kristne gir ytre høyre et alternativt moralsk rasjonale til de liberale verdiene som offisielt har dominert i EU. Den samme vektleggingen av det «judeo-kristne» ser vi hos blant annet Trump, og hos tidligere italiensk innenriksminister, Matteo Salvini. Salvini var i fjor i Polen og snakket om «en ny europeisk vår» basert på «ekte kristne verdier». Her skulle Italia og Polen ta ledelsen.

Da Visegrádgruppen – alliansen mellom Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia – skulle ha sitt første møte utenfor Europa, valgte de Jerusalem som møtested. Men Polen endte opp med å ikke dra, fordi myndighetene var i konflikt med Israel over en ny polsk «Holocaust-lov». Loven, som senere ble endret etter sterke internasjonale reaksjoner, gjorde det ulovlig å anklage Polen for delaktighet i forbrytelser fra nazi-perioden.

Retorikken om det judeo-kristne snur også fokuset vekk fra antisemittismen som både historisk og i dag har vært knyttet til ytre høyre. Orbán har tidvis spilt på eksplisitte antisemittiske troper. Anti-semittiske holdninger er på fremmarsj i regionen. Polen er nå det landet i verden med høyest andel antisemittiske holdninger: 48 prosent av befolkningen, ifølge en studie fra 2019. Sør-Afrika, Ukraina og Ungarn følger tett etter.

Den innflytelsesrike populismeforskeren Cas Mudde påpeker i en ny bok at det polske Lov og Orden og ungarske Fidesz er eksempler på konservative partier som har gått over til å være en del av det populistiske radikale høyre. Et av kjennetegnene ved dagens radikale høyre er nettopp at politikken har blitt så normalisert og mainstream. I kraft av å være tidligere konservative sentrumspartier, har de et visst «omdømmevern». Deler av media og politikere «fortsetter å oppfatte dem som konservative lenge etter deres forvandling til populistiske radikale høyre», skriver Mudde. Dette gjelder blant annet regjeringspartiene i Ungarn og Polen; han nevner også Likud i Israel som et eksempel.

Kaczynski har tidligere advart om at muslimer bringer med seg «alle slags former for parasitter». I Ungarn snakker Orbán om en «muslimske invasjon» av Europa, at alle terrorister i hovedsak er migranter, og at Ungarn ikke ønsker at «deres (hud)farge.. skal blandes med andres». Dette er ikke konservatisme: det er rasisme, slik også FNs høykommissær  for menneskerettigheter har påpekt. Grensene for hva som er akseptabelt å si og gjøre flyttes mer mot det ekstreme, både i Ungarn, Polen og Europa generelt.

Myndighetene i Ungarn og Polen er dog langt fra enige om alt. Forskjellene er særlig tydelige i utenriks- og sikkerhetspolitikken. I en undersøkelse blant beslutningstakere og eksperter i samtlige EU-land, er de polske og ungarske respondentene enige om å jobbe for fellesmarkedet i EU. De er samtidig skeptiske til dypere integrasjon. Men de er uenige om andre ting: der ungarerne ønsker en felles forsvars- og grensepolitikk i EU, er de polske mer skeptiske.

Polen er tett knyttet til USA og NATO, og kjøper alt sitt forsvarsmateriell fra USA. De polske myndighetene er sterkt skeptiske til Kreml. Ungarn forsøker derimot å balansere mellom flere samarbeidspartnere. De kjøper mesteparten av forsvarsmateriellet fra det europeiske markedet. I tillegg har myndighetene i Ungarn åpnet for tettere samarbeid med land som Kina, Russland og Tyrkia. Ungarn har blant annet uttrykt interesse for å bli med i den Eurasiatiske utviklingsbanken, etablert av Kasakhstan og Russland i 2006. Selv om Ungarn har etterlevd sanksjonene mot Russland, har de i EU argumentert for å heve dem. Det er polske myndigheter sterkt imot.

Ungarn og Polen ønsker til dels forskjellige ting, både i innenriks- og utenrikspolitikken. Men de er altså enige om at Europa bør være nasjonalt og religiøst, ikke postnasjonalt og sekulært. Under disse slagordene ligger det mye grums. Politikk som tidligere var ytterliggående er nå en del av den nye normalen.