Drømmen om å gjenkristne Europa

Under en konferanse tidligere i desember organisert av den ungarske staten, hvor temaet var forfulgte kristne, uttalte Ungarns statsminister Viktor Orbán at det var Ungarns plikt å hjelpe kristne i andre land. Ungarns bistandsapparat har jobbet aktivt for å hjelpe kristne i Midtøsten og Afrika. Parallelt snakker Orbán om at et ekte Europa er et kristent Europa.

Den samme talen om kristendom ser vi hos myndighetene i Russland og i Polen. Fellestrekket er interessant, og viser hvordan den nasjonalkonservative vendingen internasjonalt, og i Europa, Russland og USA især, går på tvers av strategiske interesser. Russland og Polen har tross alt ikke et godt forhold – polske myndigheter ser på Russland som en eksplisitt trussel.

Men det nasjonalkonservative verdigrunnlaget har myndighetene til felles. Kristendom, nasjon, familien og ‘anti-kjønnsideologi’ står sentralt i det nye statlige selvbildet.

I 2017 uttalte Polens nye statsminister, Mateusz Morawiecki, at hans «drøm var å gjenkristne EU». Polen kunne «hjelpe Vesten med ordentlige verdier». Orbán uttalte på sin side i 2018 at «Sentral-Europa bør være nasjonalt og kristent – slik vi elsker det». Han snakker også om at Europas kristne røtter ikke må «utvannes» gjennom «muslimsk innvandring». I Russland har president Putin siden 2012 snakket stadig mer om hvordan vestlige land har gått vekk fra sine kristne røtter. Konsekvensen er moralsk og demografisk krise: «De benekter moralske prinsipper og alle tradisjonelle identiteter: nasjonale, kulturelle, religiøse og til og med seksuelle», sa Putin i 2013.

Verdiorienteringen har konsekvenser også i utenrikspolitikken. Ungarns bistandsapparat fokuserer nå eksplisitt på beskyttelse av kristne. I 2017 etablerte Ungarn et bistandsprogram som heter «Ungarn hjelper», rettet særlig mot kristne. Under et møte mellom statsminister Órban og president Putin i oktober kom de med en felles uttalelse om viktigheten av å beskytte kristne i Midtøsten. I samarbeid med USAs bistandsorgan USAID gjenoppbygger «Ungarn hjelper» blant annet Iraks største kristne (assyriske) by, Bakhdida. «Vi hjelper folk der det er trøbbel, i stedet for å bringe trøbbelet hit», står det på de ungarske myndighetenes hjemmesider.

I 2018 bestemte polske myndigheter seg for å blokkere en EU-tekst om grunnleggende rettigheter. «Vi foreslo at beskyttelse av kristne og jøder mot religiøs diskriminering skulle bli plassert på like fot med å beskytte rettighetene til folk med en annen seksuell orientering, migrantbarn, eller kvinner», uttalte det polske justisministeriet.

Ved å fokusere på hvem de vil beskytte, trekker myndighetene også oppmerksomhet vekk fra hvem de er mindre interessert i å aktivt beskytte.

Det er mulig, slik jeg har argumentert for i en nylig utgitt antologi, at vi ser en økt bevegelse tilbake til en såkalt kommunitær beskyttelseslogikk, som et alternativ til det som kalles for kosmopolitisk. Kosmopolitisk beskyttelseslogikk er ideen om at det internasjonale samfunnet – gjennom FN især – har et ansvar for å beskytte mennesker som sådan. En kommunitær beskyttelseslogikk fokuserer derimot på beskyttelsen av egne grupper.

Som all politikk er dette selvfølgelig betinget av andre interesser: hva stater ender opp med å faktisk gjøre er sjelden betinget av moral alene. Men at det finnes et særegent legitimeringsgrunnlag – i dette knyttet til ideen om å beskytte «sine egne» utenlands – kan ha mye å si. For Russlands del var både anneksjonen av Krim i 2014, og krigen i Georgia i 2008, begrunnet til dels med henvisning til beskyttelse av sine egne borgere. Hvem som er «egne» kan bety mangt, avhengig av hva de med makt ønsker. Men i en verdikonservativ vending, hvor nasjonen står sentralt, er det ikke overraskende at fokuset rettes mot «ens egne» også utenlands – være det etniske diasporaer, eller andre kristne.

En opinionsundersøkelse gjort av Pew i 2015–2016 viser at et klart flertall i alle ortodokse land i Sentral- og Øst-Europa – med unntak av Ukraina, hvor tallet er 38 prosent – mener at Russland har en plikt til å beskytte ortodokse kristne utenlands. Dette er altså land som Armenia, Serbia, Hellas, Romania, og Georgia, hvor mellom 56 og 79 prosent svarer ja på ovennevnte spørsmål. Det er ganske slående, selv om vi ikke vet akkurat hva respondentene legger i ordet «beskytte».

Mer generelt ser vi en nasjonalkonservativ vending i en rekke land, hvor kristendommen spiller en viktig rolle. Andre har skrevet om dette også i kontekst av også en kamp rundt den katolske pavens posisjon. Han har blitt anklaget av en rekke sentrale høyrenasjonalister – deriblant tidligere innenriksminister i Italia, Matteo Salvini – for å være for liberal i synet på flyktninger. Hva som får bli definert som «kristent» er selvfølgelig svært politisk.

I den kristne identiteten ser vi også et sterkt bånd mellom USA og Polen. Donald Trump holdt sin første tale i Europa, 6. juli 2017, i nettopp Polen: «Polen er Europas sjel», sa Trump. «Jeg er her ikke bare for å besøke en gammel alliert, men for å fremheve Polen som et eksempel for andre som søker frihet og som ønsker å finne mot til å forsvare vår sivilisasjon». Tidligere i høst var visepresident Mike Pence på besøk: «[Vi] er forent gjennom forpliktelser til frihet og tro og familie (...) USA og Polen deler et spesielt bånd. Vi er ikke bare allierte, vi er rodzina. Vi er familie». USA deltok også på konferansen i Ungarn om beskyttelse av kristne.

Disse fire landene – USA, Polen, Russland og Ungarn – har åpenbart også mange ulikheter i strategi og politikk. De er på ingen måter allierte – USA og Polen er nære, Russland står på utsiden, Ungarn mer i spagat.

Men det verdimessige fellesskapet, der kristne verdier knyttet til særlig den heteronormative familien fremheves stadig mer, er betydningsfull. Ikke i noen av disse landene er dette fokuset historisk helt nytt. Men den tunge statlige vektleggingen av landene som kristne alternativer til det dekadente vesten er en slående ny tendens i det 21. århundre.

Det er selvfølgelig bare en bestemt tolkning av kristendom det dreier seg om – en hvor nestekjærlighet for de vanskeligstilte, især migranter, trumfes av nasjonale hensyn. Paven er ikke akkurat liberal når det gjelder familieverdier, men han tar altså et annet standpunkt når det gjelder flyktninger. Kampen om hva Europa skal være er også delvis en kamp om hva kristne verdier betyr politisk – en kamp som også preget vårt eget land i fjor. Den viktigste religionskampen i Europa de neste årene vil ikke være mellom islam og «andre», slik noen fremstiller det, men om hva som egentlig ligger i kristne verdier.