En tenårings hjertesukk om en mobilfri hverdag

God fredag: Få ting har gjort min datter spontant gladere enn en ny mobiltelefon. Likevel drømmer hun om hvordan verden var uten den.

Mange ting er blitt enklere med den digitale hverdagen. Å finne ro og sjelefred, er neppe blant dem.

Vi som vokste opp med røde telefonbokser på 80-tallet, hadde bekymringer, både for oss selv og for den verden vi levde i, men vi gikk ikke døgnet rundt med pipende påminnelser om det i hendene våre.

Dagens ungdom bombarderes derimot av inntrykk. Vennenes bilder og diskusjoner, trenernes forventinger, lærernes tilbakemeldinger, foreldrenes behov for å vite hvor de er (vi er ekstremt mye mer oppdatert enn vår egen foreldregenerasjon var) og en stadig strøm av musikk, TV-serier og nyheter. Fra kjendiser til raskatastrofe og fra de siste oppdaterte koronaregler til Donald Trumps udemokratiske og farlige krumspring. Det stopper aldri.

«Det var mye enklere da du var liten», sa min datter ettertenksomt.

Det var juleferie, og hun hadde i et sjeldent øyeblikk lagt fra seg mobiltelefonen. Tenåringen tenkte høyt om den utrygge verden som hun opplever at hun vokser opp i. Med klimaproblemer og Donald Trump som lyver om alt og alle, IS-terror, korona, reisestopp og hjemmeskole. Ennå hadde vi ikke hørt om det forferdelige jordraset på Gjerdrum, som bare ville forsterket inntrykket av et annus horribilis.

Jeg forberedte meg på å legge ut om kald krig, Ronald Reagan, Ayatollah Khomeini, IRA-terroristene som fikk min mor til å stoppe min første London-tur, sur nedbør fra Tsjernobyl, aids-frykt og lærere med spanskrør (riktignok et stykke før min tid).

Men så fortsatte hun: «Det må ha vært så deilig å leve før vi fikk mobiltelefoner».

Den planlagte enetalen min for å imøtegå tenåringens hjertesukk med historiske perspektiver, måtte utgå. Jentungen er knapt blitt gladere for noen gave enn da hun fikk den siste mobiltelefonen, og for oss foreldre oppleves det ikke akkurat som at hun har noe nyttårsforsett om å bruke den mindre, snarere tvert imot. Likevel virker hun oppriktig trist over at hun ikke klarer å rive seg løs. Det er alltid noe man ikke vil gå glipp av.

Det slo meg at jeg kan berolige henne med at det kom glasnost etter kald krig, og at vi kan snakke om at det over tid blir funnet vaksiner og medisiner som hjelper mot sykdommer som har skremt vettet av hele verden. Vi kan glede oss til USA om få dager har en normal president og tenåringen kan oppfordres til å fortsette sitt engasjement for klimaet. Men selve hjertesukket hennes om de altoppslukende mobiltelefonene, hadde jeg egentlig ikke noe godt svar på.

Og jeg følte ikke at jeg kunne google det heller. God fredag!