Kommentar

En global ulmebrann

I overkant av én prosent av verdens befolkning befinner seg nå på flukt, en flukt som har blitt enda mer utrygg på grunn av koronapandemien. For det er ikke bare i Moria det brenner.

Etter at flere branner brøt ut i en interneringsleir på øya Lesvos utenfor Hellas sist uke, har debatten om hvor mange flyktninger Norge kan motta igjen dukket opp.

Før sommeren fikk KrF gjennomslag for å hente ut 50 mennesker, i hovedsak sårbare familier med barn, av leiren, slik at de skulle få prøvd saken sin her. Kriteriet var at åtte andre europeiske land også hentet. Da ilden brøt løs sist tirsdag, hadde sju land startet sin uthenting.

Mer enn noe annet er Moria-leiren blitt et symbol på akkurat hvor betent spørsmålet om flyktninger er i europeisk politikk. Etter at demningen brast i 2015, har EU brukt stadig mer midler på å holde folk ute, og masse tid på å diskutere hvordan fordele de få som fortsatt klarer å komme.

Det har gjort at det kommer langt færre til Europa, og at de få som har kommet er blitt fanget i et slags limbo, blant annet på Lesvos. Men det har ikke gjort noe for å løse en global flyktningkrise. Flyktninger som nå ankommer øyene i Hellas, eller Italia og Spania, er nå bare en liten del av alle som er på flukt.

Les også denne om Moria: – Regjeringen har sittet på gjerdet så lenge de kunne

De siste årene har det stadig blitt satt nye rekorder i antall internt og eksternt fordrevne her i verden, drevet av et knippe svært brutale konflikter. 79,5 millioner var denne sommeren registrert som flyktninger av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), altså i overkant av én prosent av den samlede befolkningen i verden. Nesten 46 millioner av disse er på flukt i eget land, mens det store flertallet av resten er i et naboland.

80 prosent av dem som er på flukt befinner seg i land hvor matvaresikkerheten er dårlig og fattigdom alt utbredt. 68 prosent kommer fra kun fem land – Syria, Venezuela, Afghanistan, Sør-Sudan og Myanmar.

Tallene i avsnittet over er ille nok, men i takt med at antallet flyktninger har blitt større, har også gapet mellom hvor mye vi bruker på å hjelpe dem, og det det er behov for, økt. I år, med koronaviruset i sving, har det rett og slett oppstått en donorkrise.

Allerede i juli slo FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Verdens matvarefond (WFP) alarm om manglende finansiering til å ta vare på det rekordhøye antallet flyktninger. I Øst-Afrika hadde da 3,2 millioner flyktninger fått kuttet matrasjonene, i hovedsak sør-sudanere, somaliere og kongolesere i Uganda, Etiopia og Kenya. Også internflyktninger i denne regionen er man svært bekymret for, spesielt de i Sør-Sudan og Den demokratiske republikken Kongo.

Les også denne: «Å hjelpe flyktninger i Moria er ikke en eventyrdrøm»

I tillegg er flyktningleire verden over mer direkte rammet av koronapandemien. Flyktninger i Sør-Sudan, Libya og Bangladesh har testet positivt for viruset. Virusberedskap binder nå opp en del av helsebudsjettene i leirene, budsjetter som skulle ha gått til vaksinering av barn, og andre grunnleggende helsetjenester. Dette har i tur vakt bekymring for at «vanlige» sykdommer som vi kan vaksinere mot eller forebygge, som meslinger og malaria, skal ta mange liv i løpet av året som kommer.

Ettersom det store flertallet av verdens flyktninger befinner seg i land hvor det generelle helsetilbudet er dårlig, er det svært lite som skal til før andre pandemier bryter ut. Det er alt et pågående meslingutbrudd i Kongo, og over store deler av Afrika har man rapportert om flere tilfeller av malaria.

Flyktninger er spesielt utsatt grunnet trange boforhold, dårlige sanitære forhold i mange leire, og svekket fysisk og psykisk helse.

I vår hjemlige debatt argumenteres det ofte at med at de som tar seg over Sahara og Middelhavet ikke er «de som trenger det mest», eller at disse kun er lykkejegere. Og at man heller bør hjelpe noen andre. Men det er en falsk motsetning. De landene som i dag huser størsteparten av verdens fordrevne trenger avlastning, og de som er på flukt trenger utveier.

Når kritikere av hjelpearbeidet argumenterer med at det å hjelpe dem som mot alle odds klarer å karre seg i land på nordsiden av Middelhavet er en slags oppmuntring, så tar de ikke med i resonnementet hvor mange som har omkommet eller blitt utnyttet underveis. Det er ikke redningsfartøy utenfor Italia eller en hjelpende hånd på Lesvos som får folk til å legge ut.

Folk legger ut fordi de ikke finner en trygg havn verken i naboland eller transittland, folk legger ut fordi leirene sør og øst for Middelhavet alt har for mange, og fordi forholdene ikke er blitt bedre. Flere kan komme til å legge ut nå som forholdene faktisk forverres.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Det betyr at det trengs økt innsats, også for verdens flyktninger, i et år med pandemi. Og viktigere enn noen gang er det kanskje å tenke på at det å hjelpe «dem der» ikke står i motsetning til å også ta imot noen her.

En måte å avlaste de landene som tar mest på er å overføre flyktninger til land som har langt bedre forutsetninger for å ta vare på dem.

Derfor har UNHCR i årevis appellert om at land som ikke er nærområder til konfliktsonene også må ta flere. I løpet av 2019 ble 107.800 av verdens flyktninger overført fra land med mange flyktninger til oss med få, i regi av UNHCR. 2.804 ble hentet til Norge, på kvote. Størrelsen på kvota er videreført i år. Planen er at vi skal hente ut syrere fra naboland som Libanon og Jordan, og evakuere flyktninger som har blitt registrert i Libya. Vi skal også hente ut et antall fra et av de landene i verden med desidert flest flyktninger i forhold til folketall, Uganda.

Debatten her hjemme har blant annet dreid seg om denne kvota bør økes og om de 50 fra Moria bør telle med. I det store bildet synes denne tall-leken både smålig og naiv. For det er ikke bare Moria som brenner, det er Syria, Sør-Sudan og Libya, Afghanistan og Myanmar. Det er nærområder som Libanon, Uganda og Pakistan. Derfor må debatten handle om mer enn det som skjer på de greske øyene, også her hjemme.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen