Det som har knust metoo

«Soner du en straff?» Da dette spørsmålet kom fra TV 2s Gerhard Helskog, var det nok.

Jeg orka ikke å forholde meg mer til det jeg så på skjermen. En rolig, fattet Kristian Tonning Riise snakket ut om tida etter metoo.

«Orker du å gå inn på dette?»

Helskog spurte, og Tonning Riise tillot. Han fikk fortelle sin versjon av det som skjedde mellom ham og en 16 år gammel jente på et partiarrangement. «Helt idiotisk», gjentar han gjennom programmet om sin oppførsel på den tida. Det forekom at han hadde affærer med langt yngre jenter, selv om han hadde et tillitsverv og var voksen. «Helt idiotisk», var det.

Idiotisk må være tiårets understatement. Det er idiotisk å glemme lommeboka hjemme. Eller å ta på seg to ulike sko.

Det er et alvorlig tillitsbrudd å oppføre seg slik Tonning Riise har innrømmet at han har gjort. Han opplever kanskje også at han har beklaget?

Jo da, ordet «beklager», har falt. Flere ganger. Men det oppleves ikke helt ektefølt når han i ettertid har så sterkt behov for å nyansere.

For å få fram hvor tøft han har hatt det. Ja, det er lov å gjøre feil. Men stå nå for det. Ikke begynn å «nyansere», eller i realiteten bagatellisere det du har gjort.

Det er dypt menneskelig. Folk som har begått ugjerninger mot andre, eller overgrep, har gjerne et behov for å forklare, og gradvis bagatellisere det de har gjort. Kanskje er det for å leve med seg selv. Men Tonning Riise trenger på ingen måte å vise denne forsvarsmekanismen fram for hele Norge i beste sendetid søndag kveld.

Likevel får han det. I samme program som Trond Giske og Haddy Njie snakket ut om «den vonde tida».

For mediefolk er det nyttig å evaluere dekningen av både Giske-saken og Tonning Riise-saken. Var det for mye? For lite? Var det ubalansert? Etter Bar Vulkan-saken har metoo aller mest blitt diskutert som en mediedebatt. Det er alvorlig når kun denne debatten, uansett om den kan være nødvendig, er den eneste som føres.

Det ble nok for meg da Helskog stilte spørsmål ved om Tonning Riise har sonet en straff. Spørsmålet traff mellomgulvet, og adrenalinet steg.

Ønsker TV 2 og Gerhard Helskog å framstille Tonning Riise som et offer? Det er i hvert fall det soleklare inntrykket jeg sitter igjen med. Snakk om å snu verden opp ned på under to år.

Det er to år siden metoo startet. De første diskusjonene var preget av at det i høyest grad var unge kvinner som omfavnet kampanjen. Det tok tid før de litt eldre ble med. Og det tok tid før det nærmest ble uglesett å ikke støtte opp om kampanjen.

For metoos styrke er også dens største svakhet. Den rommer en hel skala av gjerninger. Noen advarte mot dette.

At en feilplassert hånd, språkbruk eller et blikk ble omtalt i samme åndedrag som seksuelt overgrep. Hadde man ment at det var nøyaktig like alvorlig, så hadde det selvsagt vært et problem.

Men det var aldri poenget: Meningen med å samle alle disse gjerningene i et begrep var å slå fast at de henger sammen. Det stammer fra samme sted.

Kanskje kan man forklare det hos gjerningspersonen slik: Vedkommende har oppnådd en makt, har kanskje ikke den beste selvfølelsen, og benytter makten til å skyve andre ned.

Og den andre viktigere faktoren: En grunnleggende manglende respekt for kvinner, eller andre med mindre makt.

Metoo måtte krangles fram. Men så ble den der lengre enn de fleste hadde regnet med. Noen spådde kampanjen en tidlig død. Selv var jeg etter hvert overbevist om at den var en slags revolusjon.

Følelsen av å se hvordan den spredte seg, hvordan vi endelig snakket om noe jeg hadde kjent på kroppen så innmari mange ganger, var en slags triumf. Endelig ble omfanget anerkjent.

Men så skjedde det noe. Det ble politisk. Det ble spekulasjoner om maktkamp. Påstander om Tajik-fløy og Giske-fløy. Og plutselig måtte man ha dyp innsikt i Aps indre liv for å forstå noe som helst.

Det kom noen opprop i norsk kulturliv. Fagbevegelsen kom etter hvert med. Men det ble aldri det store oppgjøret. Det ble bare desto mer «nyansering». Kontrære kronikker. Likestillingen har gått for langt, ble bytta ut med metoo har gått for langt. Vi måtte jo tenke på menneskene som ble rammet.

Empati er viktig. De som har blitt gjenstand for mest søkelys under metoo i Norge, er mennesker. Men det er ikke de som er ofrene. Hvorfor i all verden får de lov til å opptre som om de er det?

Jeg tror det er fordi metoo ikke stakk så dypt likevel. Det ble for vanskelig. Rasjonaliteten, eller rasjonaliseringen, tok liv av opprørstanken. Det kunne vel ikke være så ille, det de hadde gjort?

Hvis alt eksisterer i grad av sin rimelighet, så ble metoo og konsekvensene av den, urimelig for dem som sitter med definisjonsmakta.

Det var som om det ble hvisket et «ro ned nå» over hele landet.

Det største problemet med metoo-dekninga er at den bærer preg av at for mange har glemt hva metoo dreide seg om. Personfokuset har overtatt, og nå har to av politikerne snakket ut, og forsøkt å «nyansere».

Nyanseringen har plukket metoo fra hverandre til småbiter, og det gjør meg så ufattelig sint. Den følelsen jeg og så mange andre kvinner har sittet med i mange år, er tilbake.

Det hjalp ikke å vise omfanget.

Det har kanskje kommet noen retningslinjer på diverse arbeidsplasser. Det er viktig og bra. Men vi er i ferd med å komme tilbake til det som var normalen for to år siden.

Debatten om hvorfor det ble slik, er den vi må ta nå. Hvis metoo i det hele tatt var viktig.