Det som er umulig å forstå

Jødeforfølgelsene er fortsatt knapt til å fatte, men det er faktisk noe som er enda vanskeligere å forstå.

Mine mest tankefulle øyeblikk har jeg ofte på minnesteder for jødeforfølgelsene. Uansett hvor jeg er i verden, dras jeg mot sånne steder.

I denne spalten har jeg derfor skrevet flere ganger om parken «Dette er et fint sted» mellom Carl Berners plass og Hasle i Oslo. Dit går jeg ofte for å tenke, i en park til minne om jødenes flukt og skjebne under andre verdenskrig.

I høst er det blitt både besøk på HL-senteret på Bygdøy og en liten vandring i kvartalene der det en gang bodde flest jøder i Berlin. Inn en liten port øst i sentrum møtes man av et nydelig veggmaleri av Anne Frank. Dagbøkene som ble funnet etter den 15 år gamle jenta, har rørt generasjoner av mennesker.

Inne i bakgården er det et lite Anne Frank-senter. Selv ble jeg ekstra grepet av en annen historie fra samme bakgård i Rosenthaler Strasse 39. Under krigen hadde en mann butikk og verksted på denne adressen. Vi kan lese at mannen hadde blinde og døve jøder ansatt, og at han bestakk Gestapo, forfalsket jødenes papirer og skjulte flere av dem i et hemmelig rom bak et falskt skap.

Mange overlevde krigen takket være innsatsen til Otto Wendt, som butikkeieren het.

Noen hundre meter unna ligger stedet der 55.000 av byens jøder ble samlet og sendt til den sikre død i konsentrasjonsleir. Ved inngangen til minneparken står en mektig skulptur av mennesker.

Foran ligger steiner, slik jødene minnes sine døde. De legger ned steiner og ikke blomster. Jeg tenkte på at grunnlaget for massemordet var rasismen mot jødene som hadde fått leve og vokse, også her i Norge, i mange, mange år før Adolf Hitler kom til makten.

Jeg tenkte også på en annen av jødenes skikker, den om at man mener at mennesker egentlig dør to ganger, en gang når de dør og en siste gang når ingen lenger husker deres navn.

Derfor er snublesteinene som settes ned i fortau over hele Europa for å minnes navnene til drepte jøder, et ekstra sterkt symbol og minne.

For et par uker siden kunne vi lese i Vårt Land at noen hadde malt svart over tre snublesteiner i Oslo og skjult navnene. Litt senere kom nyheten fra Tyskland om at en ung mann hadde angrepet en synagoge på jødenes helligste tid, Yom Kippur, og i en rettssal i Oslo gjorde en ung mann nazihilsen etter å ha drept sin adopterte stesøster og angrepet muslimer i en moské. Denne uka har vi sett nye nazihilsener under landskamper i Øst-Europa.

At rasismen mot hele folkegrupper, både i ord og handlinger, ser ut til å vokse tross alt det historien burde ha lært oss, ja, det er faktisk det som er aller vanskeligst, umulig, å forstå. God fredag!