Alene mot overmakta

«Breakin' rocks in the hot sun
I fought the law and the law won
I needed money 'cause I had none
I fought the law and the law won»
The Clash, 1977

Se for deg at du blir slått ned på jobben av en kollega. Du ante overhodet ikke noe om at fyren var ustabil og farlig, men sjefen din visste.

Kollegaene dine visste og var advart. Du skades for livet. Sliter psykisk. Du ber om økonomisk oppreisning.

Et helt rimelig krav, for du har jobbet i bedriften lenge, vært samvittighetsfull og dedikert, og det er ikke så mye du ber om. 300.000 kroner er et lite plaster, og du regner med at sjefen din, eller bedriftens styre, vil gjøre «det rette». Tar ansvar.

Istedenfor hjelp og samarbeid, blir du bedt om å ta saken din til retten.

Fem og et halvt år har gått siden lærer Clemens Saers ble angrepet av en 18 år gammel elev. Fem og et halvt år og en uendelighet av penger og smerte og nederlag.

Sviktet av sin arbeidsgiver. Sviktet av rettsstaten. Det er en prosess Kafka verdig.

Torsdag 15. mai i 2014 er en helt vanlig dag i livet til den 62 år gamle Clemens Saers. Sola skinner og det går mot sommer. Klokka er halv ett. Han underviser i økonomi i klasserom 312 på Oslo Handelsgymnasium da det banker på døra.

Inn kommer fire gutter han kjenner igjen som elever, og en skjebnesvanger femte gutt han ikke vet hvem er, som krever å få penger fra en av Saers elever.

Læreren stiller seg instinktivt beskyttende i veien, og legger armen over brystet til den aggressive ungdommen.

Det skulle han ikke ha gjort. Eleven tar tak i halsen til Saers, en finger på hver side av strupehodet, et utstudert og livsfarlig grep, og vrir rundt.

Saers går i bakken. Kaster etter pusten og kjenner dødsangsten rive i kroppen.

Ei jente på 20 år kommer ham til unnsetning og tvinger overfallsmannen ut av klasserommet. Ett år seinere får hun Carnegie-fondets bronsemedalje for sin heltedåd. For at hun reddet livet til Clemens Saers.

Voldsutøveren ble dømt til fengsel og til å betale 30.000 i erstatning og 120.000 for tapt arbeidsinntekt.

Pengene har Saers aldri fått. Etter fem år ble han erklært 25 prosent ufør som direkte følge av angrepet i klasserommet. Han har fått 150.000 kroner i yrkesskadeerstatning.

Ingen bestrider egentlig faktaene. Eller dramaet.

Likevel har to rettsinstanser avvist Saers krav om rundt 300.000 i oppreisning fra Oslo kommune. Nær drept på jobb. Av en elev sjefene var fullt klar over at var farlig, og som skoleledelsen tidligere hadde hyret inn egen vakt for å passe på. Andre lærere var blitt advart.

Taushetsplikten var ikke til hinder for at denne egentlig livsviktige informasjonen ble delt også med Saers.

I den ferske dommen fra Borgarting står det at «Lagmannsretten er enig med tingretten i at gjerningsmannens atferd på skolen – iallfall i mars 2014 da han ble bortvist for fem dager – var av en slik karakter at det var et sikkerhetsmessig behov for å informere alle lærerne på skolen om ham».

Det er oppsiktsvekkende lesing.

Like sjokkerende er det at retten hevder at angrepet ikke ville funnet sted hvis han bare hadde visst: «dersom Saers hadde fått kjennskap til dette på forhånd, ville han sannsynligvis møtt og behandlet denne forstyrrelsen i eget klasserom på en annen og mer hensiktsmessig måte».

Likevel står han alene igjen. Og med en antydning i dommen om at han bidro til situasjonen, slik skolen har hevdet.

Oslo kommune gikk fri. Regninga må lille Saers ta.

Man kan klø seg i hodet over jussen og rettens vurdering av ansvar, over at den gir Saers rett i sine hovedpoenger, men likevel finner at skolen, altså kommunen, ikke har handlet grovt uaktsomt.

Retten sier også at han uansett ikke har rett til erstatning når han har fått det fra gjerningsmannen. Penger som Saers altså aldri har sett noe til. Men det store spørsmålet man sitter igjen med som lekmann og som arbeidstaker selv, er hvorfor denne saken måtte til retten for å bli løst.

Hvor var skolens omsorg for sin ansatte, rektors empati?

Håndteringen virker kald og distansert. «Å erkjenne et ansvar for din konkrete skade, på tross av de forebyggende tiltakene, kan jeg ikke», skrev tidligere skolesjef Astrid Søgnen til Saers i august 2016.

Hvor er kommunens etat og politikeres følelse av ansvar? Nei, skolen har kanskje ikke skyld, men burde som arbeidsgiver og ansvarlig for tryggheten til byens lærere, anerkjent sitt åpenbare ansvar.

Hva slags arbeidsgiver vil Oslo-skolen signalisere at den er?

I jussen kalles det «ex-gratie», saker der man gir en erstatning ikke fordi en må, men for å få «saken ut av verden». Fordi det er det anstendige å gjøre. Istedenfor gjemte Oslo kommune seg bak paragrafene og lot en lærer avslutte sin yrkeskarriere i rettssalen. Det er alltid et nederlag når to parter må i retten for å få en sak avgjort.

Den som er veldig sterk, må også være veldig snill, sier Pippi Langstrømpe.

Det er ingen tvil om hvem som burde tatt ansvar for å løse denne saken i minnelighet. Og med verdighet. Nå strømmer pengene inn til Saers fra fagforeninger og menige lærere. Oslo kommune har fortsatt tid til å gjøre det rette.

Var Oslo kommune redd presedensen? Er det virkelig så mange lærere som nesten blir drept på jobb og som kan komme med samme krav? I så fall har Oslo-skolen virkelig et problem.