Trumps første prioritet som nyvalgt president har vært å gå til frontalangrep mot humanitær bistand, folkeretten, migranter, klimatiltak, abortrettigheter og programmer for mangfold, likestilling og inkludering. Samtidig begår Trump-administrasjonen et statskupp mot eget byråkrati og maktfordelingsprinsipp. Det trues med handelskrig og tollsatser.
De første ukene med Donald Trump som verdens mektigste mann ble akkurat så ille som fryktet, og dette er bare starten.
Vi har som borgere og nasjon ikke noe særlig innflytelse over retningen USA har tatt, men hvordan vi velger å møte dette dramatiske og dypt splittende politiske landskapet hos vår storebror USA, vil være definerende for vårt eget samfunn. Hvor stort spillerom har vi sikkerhetspolitisk? Vil våre demokratiske og humane prinsipper stå sin prøve, eller vil vi akklimatisere oss den nye amerikanske politiske virkeligheten, slik en rekke store bedrifter som Google, Meta, Amazon og McDonald’s allerede har gjort?
Hvis rasisme ikke kan nevnes, hvordan skal den bekjempes?
En utfordring i møte med Trump er at det er vanskelig å vite hvor en skal begynne. Når nesten halvparten av verdens humanitære bistand står på spill. Når folkerett blir byttet ut med logikken til en lovløs eiendomsspekulant. Med exit fra internasjonalt klima- og helsesamarbeid, kansellering av arbeid for mangfold, likestilling og inkludering og et digitalt statskupp.
Kommentator Jay Caspian Kang argumenterer for at Trumps krig mot mangfolds- og likestillingsarbeid egentlig er en distraksjon fra hans større plan om å rasere den føderale regjeringen. Kanselleringen av satsinger på DEI (diversity, equity, and inclusion), vil ifølge Kang ikke skape veldig stor oppstandelse i USA. Befolkningen er delt i hvorvidt de ser DEI-innsats som verdifullt. DEI-arbeid handler om å styrke likestilling og inkludering av mennesker og grupper som historisk har blitt utsatt for diskriminering og utestengelse basert på identitet.
I MAGA-bevegelsen har DEI blitt tolket inn i et irrasjonelt fiendebilde som en yndet syndebukk for alt som går galt i landet. Som når Trump nylig skyldte på DEI-politikk for å ha forårsaket den tragiske flyulykken i landets hovedstad.
Les også: Det er på tide å ta alvorlig at skeive er utsatt
I alt det dramatiske og utrolige, er Trump-administrasjonens ordlister over såkalte DEI-begreper som nå skal renses ut fra offentlige nettsider og forskningsprosjekter, et urovekkende signal for ytringsfrihetens kår i USA. Dette er ikke bare en semantisk opprydning. Det er en strategisk demontering av det som har vært en langsom og seig utvikling mot et mer inkluderende samfunn. Når ord bannlyses fra det offentlige språket, forsvinner også anerkjennelsen av de utfordringene de beskriver.
Hvis rasisme ikke kan nevnes, hvordan skal den bekjempes? Hvis kjønnsidentitet ikke eksisterer i det offisielle vokabularet, hvordan skal transpersoners rettigheter forsvares?
Denne autoritære språkrensingen minner om strategier brukt av regimer som ønsker å kontrollere narrativet og slette historien. Trump-administrasjonen ønsker ikke noe søkelys på sosial urettferdighet og undertrykkelse, de ønsker å benekte at det eksisterer, på samme tid som Trump intenst dyrker en splittende offermentalitet på vegne av seg selv og andre som identifiserer seg med, eller er villige til å slutte opp om, hvit makt.
I lys av denne skremmende og polariserende utviklingen, gir det en ekstra problematisk signaleffekt når vår egen riksadvokat fjerner hatkriminalitet som prioritert satsingsområde for politiet. Riksadvokaten er sjefen for påtale i politiet, og hvert år sendes det et rundskriv fra riksadvokaten til politidistriktene over områder som skal gis forrang innen etterforskning av strafferettssaker. Med andre ord er dette et førende dokument for politiets prioriteringer det kommende året. Dermed er det viktigste verktøyet redskapet for fokus på hatkriminalitet tatt bort.
Les også: Å beskylde mediene for å konstruere en løgn, er ikke trivielt
I fjor meldte politiet om en kraftig økning i hatkriminalitet. Det gjør riksadvokatens nedprioritering enda vanskeligere å forstå. Når myndigheter velger å nedprioritere beskyttelse av minoriteter, gir det rom for mer diskriminering og vold. Det sender et signal til marginaliserte grupper om at ens trygghet ikke er verdt å prioritere. Og det gir de som sprer hat, en form for stilltiende aksept.
Språk er makt. Det definerer hvordan vi forstår verden, hvilke utfordringer vi anerkjenner, og hvilke løsninger vi jobber mot. Når sentrale begreper fjernes fra den offentlige diskursen og myndighetenes referanserammer, mister vi verktøyene til å identifisere og adressere urettferdighet og demokratiske sårbarheter.
Vi må alle ta et tydelig standpunkt mot utviklingen i Trumps USA, og mobilisere for mer demokrati, mer menneskerettigheter og mer internasjonalt samarbeid. Når USA raserer sine demokratiske og likestillingsfremmende institusjoner, gir det legitimitet til autoritære og undertrykkende krefter verden over.
Å beskytte minoriteter handler om hvilket samfunn vi ønsker å være. Hvilke grenser vi trekker for dehumanisering. Å prioritere etterforskning av hatkriminalitet er et absolutt minimum.
