Nylig sendte Riksadvokaten ut sitt årlige rundskriv om prioriteringer for politiet i 2025. Der er ikke hatkriminalitet nevnt med ett ord, meldte Klassekampen mandag. Antirasistisk Senter forteller til avisa at politifolk har kontaktet dem og sagt de tolker det som en nedprioritering.
Samtidig har anmeldelser for hatkriminalitet økt i lang tid. Bare fra 2022 til 2023 økte antall anmeldelser med 18 prosent.
To dager før artikkelen, ble Kristine Meeks bok «Er det trygt å gå hjem nå?» lansert. Meek var til stede under hele rettssaken mot Zaniar Matapour, som i en dom som nylig ble rettskraftig, ble dømt til 30 års forvaring. Boka er en grundig og kildebasert fortelling om tiden før, under og etter Pride-terroren.
Det er ganske nedslående å lese Meeks gjennomgang av den lange oppoverbakken det skeive miljøet har hatt siden angrepet 25. juni 2022. Den begynte med at politiet avlyste alle samlinger i dagene etter terroren, og fortsatte da 25. juni-utvalget ett år seinere fortalte at PST kunne ha forhindret angrepet. Rett før dommen endelig kom i fjor sommer, ble det stilt spørsmål ved om skeive egentlig var målet til Matapour.
Mange av ofrene har dessuten fått for dårlig oppfølging i etterkant, noe som er enda mer deprimerende fordi det lyder kjent. Fra tiden etter 22. juli-terroren. Det kan se ut som tiltak som rask psykisk helsehjelp faktisk fantes, men var dårlig kjent, selv hos dem som burde kunne svare på sånt i kommunene.
For å unngå at dette skjer igjen, trenger vi å forstå.
«Er det trygt å gå hjem nå?» er nok en påminner for hvorfor vi trenger bokformatet. Avisene er historiens kladdebok, og ypperlige kilder når man skal samle trådene. Men Meek skriver at hun ble overrasket da hun leste «Terroristen fra Bærum» av Anders Sømme Hammer og så hvor dramatisk det hadde vært i Al-Noor-moskeen da Philip Manshaus angrep. Jeg hadde en lignende opplevelse da jeg leste Hammers bok. Jeg hadde rett og slett glemt detaljer som at Manshaus ble overmannet av 65 år gamle Mohamed Rafiq. Å lese beskrivelsen av dramaet og Manshaus’ radikalisering i forkant, gjorde det lettere å forstå det som hadde skjedd.
Samme følelse kom både da jeg leste «Brorskapet» av Anne Bitsch om drapet på Benjamin Hermansen, og nå, under lesingen av Meeks bok. Jeg husket at jeg leste artikkelen med spørsmålet om terroren egentlig var rettet mot skeive. Poenget om at Matapour først ba taxien stoppe et par andre steder, syntes jeg virket interessant. Men så forteller Meek om Matapours paranoide hverdag, der han har med seg ekstra genser for å skifte når han går ut, så han ikke skal bli gjenkjent. Noe som gjør det mer sannsynlig at han stoppet flere steder og tok trikken det siste stykket for å ikke bli oppdaget.
Les også: Gir Kinas ledere grunn til å smile
Jeg fikk også et annet inntrykk av forløpet da jeg leste at Arfan Bhatti, som er siktet for medvirkning, bodde i oppgangen ved siden av Matapour fra 2015. At de iblant hentet hverandres barn i barnehagen og at Bhatti var en mentor for Matapour. At de en uke før aksjonen ble stoppet av politiet da de satt i samme bil og fulgte etter en bil med SIAN-medlemmer. At en person Tingretten legger til grunn er Bhatti, delte en guide til Oslo Pride i en chatgruppe der Matapour og noen få andre deltok, en uke før angrepet. At Matapour hadde bilder av politimenn på Pride på mobilen.
Lista er lang, men det er ikke en liste, det er en sammenhengende fortelling. Bhatti benekter for øvrig all befatning med angrepet.
Det verste er likevel å lese om angst, søvnløshet og PTSD blant dem som opplevde angrepet. Jeg blir også sittende og lure på om heltene fra den gangen, blant dem flere skeive, som med fare for eget liv kastet seg over Matapour og stoppet ham, ville vært bedre kjent i Norge om de ikke hadde gått rundt med frykten fra angrepet, som antakelig gjør eksponering skummelt.
Det skaper en egen forståelse når faktabiter man har fått løsrevet gjennom mediene ikke bare er prikker lenger, men danner et helhetlig bilde. Alt blir mer 3D om man også vet at Matapour, da han var yngre, ble dømt for kokainbesittelse og vold mot en han mente hadde sneket i køen og ti dager før angrepet ble overbevist om at han ville tape en barnefordelingssak.
Der bevis kan listes opp i punkter, må man forstå saksforhold litt mer med kroppen om man vil finne effektive løsninger.
Man forstår mer av belastningen for ofrene når man leser om Bjørn Yngve, en av dem som stoppet Matapour. Som etter angrepet var tilbake i jobben med å sprenge tunneler, mens han bekymret seg for kjæresten som er sykmeldt og har gitt opp å få hjelp etter å ha ringt tre-fire instanser.
Eller om Ane, som Camilla tok seg av i kjelleren på London Pub mens skytingen pågikk. Camilla fortsatte å støtte Ane i etterkant, og oppfordret henne til å følge musikerdrømmen. Mens Ane var i studio for å spille inn en hyllest til Camilla, fikk hun vite at Camilla hadde tatt sitt eget liv. Jeg tror man har mer relevant bagasje i møte med ofrene om man har med seg disse fortellingene.
Det er mulig å forstå hvorfor politiet avlyste toget og flere markeringer som var planlagt like i etterkant av terrorangrepet. Politiet og PST hadde ikke kontroll på alle involverte, og fryktet at andre sto klare til å følge opp. Men all den tid de avlyste fordi de anså skeive som terrormål, er det merkelig at den innsikten ikke synes i rundskrivet om politiets prioriteringer framover.
Det er åpenbart viktig å ta tak i gjengkriminalitet og internasjonalt samarbeid. Men man sitter igjen med et inntrykk av at Riksadvokaten og regjeringen via Justisdepartementet som har formulert tildelingsbrevet som Riksadvokaten jobber innenfor, rett og slett ikke regner hatkriminalitet som så farlig. At de ikke egentlig forstår hva sånt gjør med folk.
Les også: Sp må akseptere at spist er spist
Politikere som setter retningen for Justisdepartementet, bør også lese Meeks bok for å forstå hva som skjer når friske folk opplever traumatiske hendelser og må vente i månedsvis på hjelp. De vil antakelig også skjønne mer av konsekvensene for skeive som ikke var til stede engang, men som er mer redde nå enn de var for tre år siden.
Kampen mot terror handler også om å motvirke målet – å spre frykt. Det kan man bare gjøre ved å sørge for at folk har bedre grunn til å føle seg trygge. For eksempel ved å raskt følge opp anmeldelser av hatkriminalitet og etterforske grundig, så det får konsekvenser.
Det hjelper å lese aviser. Mediene bidrar med langlesinger, podkaster og oversikter over forløpet. Men der bevis kan listes opp i punkter, må man rett og slett forstå saksforhold litt mer med kroppen om man vil finne effektive løsninger: Se for seg hendelsene etter hvert som de skjedde, og hoppe inn i andres hoder og se verden fra deres sted.
Meeks bok gir nettopp den versjonen av terroren mot det skeive miljøet i 2022. For å unngå at dette skjer igjen, trenger vi å forstå, og for det trenger vi bøker som “Er det trygt å gå hjem nå?”
Les også: Å beskylde mediene for å konstruere en løgn, er ikke trivielt.
