Dette vil kanskje sjokkere superfans av serien Sex og singelliv, hvor hovedpersonen Carrie Bradshaw etter hvert fikk betalt $4.50 per ord for spalten hun skrev i Vogue, men man kan faktisk ikke leve av å skrive i avisa hver fjerde uke. Med Bradshaws honorar og dagens vekslingskurs ville denne lille fredagskommentaren gjort meg over førti tusen kroner rikere.
Hold deg fast, det gjør den ikke. Derfor er jeg rett og slett nødt til å ha en jobb ved siden av.
Jeg er jurist, og har tilbrakt store deler av min ikke-spaltende karriere i eller rundt såkalt konferanseutsatt sektor. Jeg har tilbrakt mer tid på seminarer, kurs, konferanser, fagdager og frokostmøter enn jeg tør å regne sammen.
Lovende ny teknologi kan gjøre deg nyforelska.
På alle disse arrangementene har det alltid vært én type person som går igjen. Det jeg, muligens litt lite raust, vil kalle evangelistene. Selv kaller de seg gjerne eksperter.
Og bare så det er sagt: Dette er ikke en sånn senterpartigreie hvor jeg ber dere om å være skeptiske til det alle eksperter sier, spesielt hvis de er fra Oslo. Hvis du trenger medisinsk hjelp, spør en lege. Hvis du trenger å bygge togbane, spør en ingeniør. Hvis du trenger hjelp med et arveoppgjør, ring en advokat.
Problemet med akkurat disse «ekspertene» er at de egentlig ikke er ekspert på noe annet enn selvpromotering, og deres ekspertiseområder endrer seg raskere enn noen kan rekke å bli ekspert på noe som helst. Jeg har sett samme person fremstilt som ekspert på offentlige anskaffelser, innovasjon, batteriteknologi og bærekraftsrapportering, alt etter hvilket tema som er i vinden det året.
Så har de holdt et innlegg proppfullt av løfter om en lys fremtid, men påfallende blottet for detaljer.
Dermed, etter 293 ord (eller rundt tretten tusen Carrie Bradshaw-kroner), kommer vi til poenget: I dag er alle disse menneskene «KI-eksperter». Og gjett om de evangeliserer!
Les også: Hvem er det egentlig som skal bo i hovedstaden vår? spør Jo Moen Bredeveien
Bare for å være helt rettferdig her: Det er ingen tvil om at generativ KI kan være et nyttig verktøy, men det er like lite tvil om at iveren etter å ta det i bruk – og ikke minst etter å skryte av at man tar det i bruk – står i veien for at skyggesidene belyses og behandles skikkelig.
Da snakker jeg ikke om ytterpunktene i mulige skyggesider, som bekymringen for at maskinlæring rett og slett skal utslette menneskeheten. Det blir både for stort og for Terminator til at jeg klarer å ta tak i det her. Jeg snakker om ekte, reelle skyggesider som allerede nå rammer både mennesker og omgivelsene våre.
For eksempel utgjør dagens KI-modeller antakelig et av de aller største inngrepene i opphavsretten som noen gang har blitt gjort. KI-modeller trenes opp på beskyttede bilder, tekster, bøker, tegneserier, filmer, videoer – ja, sågar stemmer og ansikter – uten at kunstnerne ser en krone av det. Ingenting tilfaller de som skriver bøkene, komponerer symfoniene eller eier ansiktene. De blir ikke engang kreditert.
Så produserer modellene derivative «verker», ting de umulig kunne produsert uten at å ha blitt trent opp på det beskyttede materialet, og heller ikke da får kunstnerne betaling. Ikke engang om de KI-genererte «verkene» benyttes kommersielt. På mange måter er det rett og slett hvitvasking av plagiat.
Det ville kanskje vært annerledes om KI var et slags gutteromsprosjekt, men modellene både genererer og tiltrekker seg enormt mye penger. Problemet her er at ingen av pengene kommer de som faktisk skaper noe til gode. I en verden der det stadig blir vanskeligere å leve av å være kunstner, bør det fikses − umiddelbart.
Les også: Det er vondt å våkne til klimasannheter. Vi er ikke på rett vei, skriver Lars West Johnsen
Vi vet også at kunstig intelligens har et ekte, og enormt, klima-, miljø- og energiavtrykk. Datasentrene som kreves for at KI-programvaren skal fungere benytter store mengder råvarer, og forbruker store mengder vann både i byggefasen og til å kjøle maskinvaren. Ifølge ett estimat vil KI-relatert infrastruktur snart benytte seks ganger så mye vann som hele Danmark.
Når det trengs så mye kjøling er det fordi det produseres enormt mye varme, og den varmen kreves det energi for å produsere. FNs miljøprogram slår fast at et spørsmål stilt til ChatGPT benytter ti ganger så mye energi som et enkelt Google-søk – i en verden der strømprisene er en stor bekymring for vanlige folk. I de fleste tilfeller brukes ikke overskuddsvarmen engang til noe fornuftig, som for eksempel bidrag til fjernvarmenettet, den sendes bare ut i lufta over datasentrene.
Det blir også bare verre. Jo mer avanserte modellene blir, desto mer energi krever de, og ingenting tyder på at modellene ikke skal bli en god del mer avanserte enn de er nå. Allerede ser vi at kullkraftverk holdes i drift lengre enn de egentlig skal, for å skaffe nok strøm til blant annet KI.
Jeg forstår hvorfor evangelistene dukker opp. Virkelig. Lovende ny teknologi kan gjøre deg nyforelska, og når du attpåtil kan tjene penger på å være nyforelska, er det fort gjort at kjærligheten gjør blind. Men det er nok nå. En opplyst og god samtale om KI må omfatte ansvarlig bruk. Når får vi en samfunnsgevinst av å bruke KI-modeller – og når er det best å la være?
For som Carrie Bradshaw sier: «Alle forhold kommer til et punkt hvor romantikken må vike for realitetene». Det er på høy tid at vårt forhold til kunstig intelligens kommer dit.
Les også: KI går farlig fort i gal retning
