Kommentar

Til helvete på første klasse

Det er vondt å våkne til klimasannheter. Vi er ikke på rett vei.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er en pussig start på dagen, å sitte i Speilsalen på Grand Hotel i Oslo, spise ganske høye smørbrød på hvite duker, drikke kaffe fra plettfritt servise og få høre at verden går til helvete.

Ikke bare. Men da Norsk klimastiftelse tirsdag morgen inviterte til frokostmøte med anslaget «Snart ti år med Parisavtalen – hvor står vi og hva må vi gjøre de neste ti årene for å kutte nok utslipp?», fikk man ikke følelsen av global kontroll. Tida går fra oss. Å holde varmestigningen i atmosfæren til under to grader globalt, som var målet i Paris, er høyst usannsynlig.

Klima? Det er bare sååå 2019, får man inntrykk av i norsk offentlighet. Folk virker ikke fryktelig opptatt av det lenger. Det etterlyste ungdomsopprøret kom og gikk. Stortingsvalget i 2021 ble definert som et klimavalg, selv om MDG fikk tommelen ned, men siden har ikke tema preget den offentlige samtalen.

Hans eget hårete mål fra Hurdalsplattformen, er en ren fantasi

Da debatten gikk før kommunevalget i fjor, var miljø og klima forsvunnet fra radaren. I partilederdebatten i Arendal var det bare statsminister Jonas Gahr Støre som rakte hånda i været. Bare han trodde på at regjeringen − og det styrtrike oljelandet − skal nå sine mål. Han kunne jo med skam å melde ikke gjøre noe annet.

Les også: Eggum er ikke en privatperson med en forkjærlighet for lokalpolitikk i hovedstaden, skriver Lars West Johnsen

Denne uka gjentok han gesten. Opp med hånda i Stortingssalen. Spørsmålet er bare hvilket mål han mener vi kan nå. Hans eget hårete mål fra Hurdalsplattformen om 55 prosent kutt her hjemme, er en ren fantasi. Norge kommer ikke til å nå sitt eget klimamål. Men det andre klimamålet, de er nemlig så mange at de fungerer utmerket som tåkelegging, der vi lover å bidra totalt med 55 prosent, lar seg gjøre med kjøp av kvoter. Altså at vi betaler for andres kutt der ute i verden.

Det meste annet av løfter, eller politikk som det heter, er urealistisk. Etter tiår med oppmerksomhet går utslippene litt ned, men langt fra nok. Til tross for norsk nybrottsarbeid for elbilen, tross for at forutsetningene for omstilling er så gode i Norge sammenlignet med mange andre land.

Samtidig stiger temperaturen. De irreversible klimatersklene nærmer seg, forteller Kikki Kleven.

Hun er direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen. Hun legger ikke mye imellom. Tross lyse utsikter om stadig mer fornybar kraft fra vind og sol, og om suksesshistorier om biler og ferjer her hjemme, om et EU som lykkes i sin omstilling, om nedstenging av det siste kullkraftverket i England, er det totale bildet mørkt.

Parisavtalen fra 2015 har fungert, sier forskeren. Aner vi en gladsak? Den har hindret en temperaturstigning langt verre enn den vi nå står foran. Den har hindret en katastrofe, og må sånn sett få godkjent, tross alt. Men den har ikke fungert godt nok.

Selv med alle innrapporterte politiske løfter vil temperaturen stige mer enn togradersmålet. Vi må altså øke innsatsen, øke hastigheten og vinne kappløpet mot oss selv. Fordi de globale utslippene fortsetter bare å stige. 2023 var et rekordår. I utslipp og i temperaturer. Varmere og villere er den nye normalen.

Kleven har formidlet kunnskap om klima et helt arbeidsliv. Hun er ikke lenger klimaoptimist. Men håpefull pessimist. Det var ingen som forlot den store salen på Grand Hotel med hånda i været.

Les også: Nå kan vi telle hele tre lobbyorganisasjoner med samme formål; å få skattene ned for landets rikeste.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen