Denne høsten skal Stortinget bestemme hvordan vi som samfunn skal rette opp uretten som den norske stat gjorde mot urfolk og nasjonale minoriteter i Norge. Det er ikke en pen historie. Fornorskningspolitikken var systematisk og brutal. Det førte til at samer, kvener/norskfinner og skogfinner mistet identitet, språk og kultur. Det var statlige overgrep direkte rettet mot befolkningsgrupper i landet vårt. Det gjorde norsk kultur fattigere. Og det påvirker fortsatt samfunnet i dag.
Målet med fornorskningspolitikken var assimilering i det norske samfunnet – å ta fra samene, kvenene/norskfinner og skogfinnene sin kultur og sitt språk. Fra 1851 til 1921 var det faktisk en egen post på statsbudsjettet som het «finnefondet» der staten satte av midler som kun hadde som formål å fornorske. Urfolk og nasjonale minoriteter skulle siviliseres. Barn ble tvunget på internatskoler der de ikke fikk snakke eget språk.
Forsoning krever reell endring, også i nærings- og arealpolitikken.
Sannhet – en felles erkjennelse og kunnskap om overgrepene den norske stat utsatte urfolk og nasjonale minoriteter for – er avgjørende for forsoning. Vi er fortsatt ikke i mål med å sørge for en fullstendig felles sannhet, og det gjenstår et stort arbeid med å sørge for god nok forståelse om fornorskningens konsekvenser.
Sammen med resten av den stortingskomiteen som skal behandle Sannhet- og forsoningskommisjonens rapport i høst, besøkte jeg nylig Canada for å lære om hvordan de har håndtert sin sannhets- og forsoningsprosess. Selv om den politiske situasjonen og historien i Canada ikke er helt lik den vi har i Norge, er det mange paralleller og læringspunkter vi kan dra nytte av.
Les også: Altfor flinke gutter og piker
I Canada utvikles det nå for eksempel hologramteknologi som gjør det mulig å bevare språk som i dag har veldig få brukere. Vi kan se på det som en form for kulturbevaring som er verdifullt i seg selv. I tillegg blir det mulig for nye språkbrukere å lære og se mimikk og høre uttale av ord og setninger. Slik kan vi faktisk gjenopplive språk som er nær ved å forsvinne.
Dette kan vi bruke i Norge også. Vi må styrke språk som nordsamisk, som i dag brukes av relativt mange. I tillegg bør vi sørge for å bevare de språkene som i dag har veldig få brukere. Språk som sørsamisk, lulesamisk, eller kvensk risikerer å dø ut, hvis vi ikke sørger for å bevare dem. Språk som skoltesamisk, umesamisk og pitesamisk kommer til å gå tapt dersom vi ikke får til et samarbeid på tvers av svenske- og finskegrensen for å revitalisere dem. Det bør være en selvfølge at staten bidrar med betydelige midler til språkbevaring og opplæring, all den tid staten i sin tid brukte ganske mye midler på å forsøke å utrydde de samme språkene.
Det samme gjelder forslag som å opprette et eller flere nasjonale kompetansesentre for formidling om fornorskningspolitikken, og økt satsing på bevaring og synliggjøring av samisk, kvensk og skogfinsk språk, kultur og kulturarv. I tillegg må vi sikre at konsultasjon og medvirkning blir reell, og mer formalisert enn i dag.
Jeg er optimist, og tror stortingsflertallet kan få til gode tiltak for å bevare og ivareta historie, språk og kultur. Det jeg dessverre er redd for at blir vanskeligere for stortingsflertallet, er å innse at forsoning krever reell endring, også i nærings- og arealpolitikken.
Les også: Nå rykker Europa 40 år tilbake
Det er her de store konfliktene står i dag. Utbygging av vindkraft på Fosen er et eksempel, elektrifiseringen av Melkøya og vindkraftutbygging i området rundt, er et annet. I Fosensaken ble staten dømt i høyesterett for å hindre samisk kulturutøvelse. Når det kommer til elektrifisering av Melkøya, har Sametinget gått til sak mot staten fordi de ikke opplever seg tilstrekkelig konsultert.
Det er riktignok forskjell på fornorskningspolitikken som hadde fornorskning som målsetting, og på prosesser som ikke har fornorskning som målsetting, men som fører til fornorskning. Når det er sagt, er det ikke til å stikke under en stol at storsamfunnet også i nyere tid har oversett samiske interesser til fordel for norske næringsinteresser. Kan det kalles fornorskning? Jeg tror at en reell forsoning krever at vi tør å endre prioriteringer og politikk, slik at urfolks rettigheter faktisk blir ivaretatt og hegnet om i møte med statens øvrige behov.
«Har noen av dere samisk bakgrunn?», spurte en av urfolksrepresentantene vi møtte i Canada. Nei, måtte vi medgi, mens vi anerkjente for oss selv at det jo er et godt poeng. Vi som har fått tilliten til å behandle de mange vitnemålene om statens overgrep mot urfolk i Norge, representerer ikke dem. Det legger et ekstra ansvar på oss. Hvis vi mener alvor med å ivareta urfolksrettigheter, så må vi begynne å lytte til de det gjelder og ta deres bekymringer på alvor.
Et mer mangfoldig samfunn er et rikere samfunn. Fornorskningen frarøvet oss alle kunnskap og et forhold til vår felles nasjonale historie. For å ta det nødvendige oppgjøret som blir etterspurt i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, har majoritetssamfunnet et tungt ansvar. Vi som er politikere i dag må sørge for at rapporten overleveres til fremtidige politikere, og gjøres om til levende oppfølgingspunkter og planer. Et oppgjør med fornorskningen krever at vi tar den opp igjen og igjen. Bare sånn kan vi sørge for en reell og langvarig endring, reparering og forsoning.
