Rettelse: Det sto opprinnelig i denne kommentaren at Zaineb Al-Samarai er avslørt for plagiat. Det stemmer ikke. Det er funnet tilfeller av tekstlikhet med andre kilder i masteroppgaven hennes. Al-Samarai er ikke tatt for plagiat.
Denne uka fikk vi enda en avsløring om at atter en samfunnstopp har tatt snarveier under arbeidet med en mastergrad. TV2 har gått masteroppgaven til idrettspresident Zaineb Al-Samarai etter i sømmene, og har funnet at deler av oppgaven er identisk med passasjer i andre tekster.
Tilfellet Al-Samarai kommer på toppen av funn av plagiat i masteroppgavene til de tidligere statsrådene Sandra Borch (Sp) og Ingvild Kjerkol (Ap), som begge måtte forlate regjeringen til Jonas Gahr Støre etter avsløringene i mediene.
Hvorfor må det gå så fort å skrive en masteroppgave? Hvorfor haster det slik å få seg en mastergrad?
Det er for tidlig å slå fast om funnet av tekstlikhet i oppgaven til idrettspresidenten vil få like dramatiske konsekvenser. Det lar seg godt hevde at vervet som idrettens øverste leder har lite og ingenting å gjøre med en mastergrad i rettsvitenskap fra 2012, og at flere siders tekstlikhet dermed ikke rokker ved hennes posisjon. Men det er liten tvil om at avsløringen svekker Zaineb Al-Samarai.
Og at det begynner å avtegne seg et mønster i mastergrad-sakene høyt oppe i det norske samfunnshierarkiet som det kan være verdt å se nærmere på. Man skal være forsiktig med å fjerndiagnostisere mennesker. Det er likevel fristende å lete etter sammenhenger mellom de tre mastertilfellene. De tre sakene er alle unike og ulike, men det er noen likheter som stikker seg ut. Og som kanskje kan si oss noe om tiden vi lever i?
Den mest omtalte mastersaken er Ingvild Kjerkols. Hun og en medstudent leverte en masteroppgave om velferdsteknologi 30. august 2021, helt i innspurten av valgkampen. På det tidspunktet var Kjerkol stortingsrepresentant, satt i Aps sentralstyre og var leder for Trøndelag Ap. Det er mulig å forstå om det hadde seg slik at masteroppgaven var noe hun bare måtte bli ferdig med for å frigjøre tid til alt det andre.
Les også: Ingvild Kjerkol kjører solo for å renvaske sitt eget navn
Sandra Borchs sak ligger, som Al-Samarai, lenger tilbake i tid. Borch hadde andre jern i ilden enn de rent akademiske da hun fikk tittelen master i 2014, blant annet var hun leder av Senterungdommen. Borch nekter for å ha fusket med vilje, men sier også at «det er ingen tvil om at det har vært slurv og at jeg hadde et mål om å bli ferdig», når hun skal forklare hvorfor det kunne gå så galt til DN.
Også Zaineb Al-Samarai hadde andre ting fore samtidig som hun skrev på sin 56 sider lange masteroppgave. Hun var folkevalgt i Oslo bystyre for Arbeiderpartiet, leder i Holmlia Arbeiderpartilag og trainee i PR- og rådgivningsselskapet First House.
Det har vært skrevet mye om tilgangen til klipp og lim i den digitale tidsalderen i forbindelse med plagiat- og tekstlikhetssakene. I klartekst: At fristelsen til å gjenbruke andres kloke ord og elegante vendinger som sine egne i stedet for å sitere kilden på skikkelig vis, kan bli stor. Dét – og tilgangen til gode programmer for å finne tekstlikheter – er trolig en god forklaring på hvorfor det stadig dukker opp avsløringer av slike tilfeller på samfunnstoppen.
Og spesielt, kanskje, når det må gå ganske fort å bli ferdig med oppgaven, fordi flere andre presserende oppgaver venter? I så fall er jo det naturlige spørsmålet: Hvorfor må det gå så fort å skrive en masteroppgave? Hvorfor haster det slik å få seg en mastergrad?
Et svar er selvsagt at det gir en viss status å kunne slå i bordet med tittelen master. Den gir en tyngde i noen kretser – en tyngde som graden kanskje ikke lenger fortjener. Det finnes så mange hurtigspor og korte masterprogrammer at det som før het hovedfag og var et selvstendig og grundig akademisk arbeid, føles som en helt annen disiplin. Like fullt: Status er nok en god delforklaring.
Les også: Er det litt for lite i foreldrebanken? Da kan du glemme boligdrømmen
Det er likevel ikke slik at alle som leverer en mastergrad gjør det i tilsynelatende hui og hast på toppen av andre viktige verv og oppgaver på jobben. Det er heller ikke alle som føler behov for å skaffe seg en mastergrad midt i en hektisk hverdag. Og her nærmer vi oss kanskje en slags kjerne:
På enhver arbeidsplass finnes det dem som er minst like opptatt av neste steg som det som skjer i hverdagen her og nå. Det kan gi seg forskjellige utslag. Noen søker å klatre oppover i det interne hierarkiet ved å «overprestere» og å være dyktige og lydige ansatte, andre er mer opptatt av å følge med på stillingsannonser og å «nettverke» på utsiden av egen bedrift for å være klar når muligheten byr seg.
Og så har vi dem som studerer, enten for egen regning eller bekostet av arbeidsgiver. Dette er ofte positivt, for all del. Videreutdanning og læring for livet heies på helt fra toppen av politikken. Men det er også lett å peke på tilfeller der behovet for å heve egen kompetanse står i veien for å gjøre en god nok jobb for arbeidsgiver. På at personlige ambisjoner prioriteres høyere enn innsatsen for fellesskapet på jobb.
Kortere sagt: Det vil alltid finnes dem som har større oppdrift enn andre, enten drevet av dyktighet eller egnethet – eller av store ambisjoner på egne vegne. Dette henger ofte sammen, men ikke alltid.
Les også: Lider regjeringen til Jonas Gahr Støre av mastersyke?
De tre kvinnene som står bak de tre kjente tilfellene av tekstlikhet i masteroppgaver har alle kommet seg omtrent så høyt på strå i det norske organisasjons- og samfunnslivet som det er mulig å komme. De har med andre ord godt med oppdrift. Det er ingenting galt med det. Det er sågar mulig å se på det som en konsekvens av det samfunnet vi lever i: Vi fortelles at vi skal ha ambisjoner på egne vegne. Oppdrift og ambisjoner er en dyd. Da er det ikke vanskelig å skjønne at noen har behov for å være ekstra flinke gutter eller piker og ta den helt ut, selv om man kanskje ikke egentlig har tid.
Det er ikke sikkert dette rammer de tre omtalte tilfellene. Fjerndiagnoser er farlige greier, som sagt. Men kombinasjonen av ambisjoner, oppdrift og statusen en mastergrad fortsatt gir, kan være vanskelig å motstå for mange.
Så kan det selvsagt også skyldes helt andre ting: En skole og et samfunn som legger for mye vekt på teori framfor praktisk kunnskap, arbeidserfaring og levd liv, en inflasjon i studieinstitusjoner som produserer mastergrader på samlebånd, alminneliggjøringen av akademisk kunnskap og demokratiseringen av høyere utdanning, og sikkert en rekke andre faktorer. De tre omtalte damene har også sine egne, personlige forklaringer på hva som har skjedd i hvert enkelt tilfelle.
Like fullt: Det finnes mange flinke gutter og piker der ute, som fortelles at de skal dyrke seg selv og prestere på mange arenaer. Da kan det lett skje at det går litt for fort på minst én av dem.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Fått med deg denne? Nei, hvorfor er tidspunktet dårlig for KrF-Røse, tro?
Les også: Les også: En levende attentatmann er en farligere attentatmann. Det er livsfarlig i USA nå
