Det er 40 år siden sist. Den gangen gjaldt det de såkalte euromissilene – Pershing II og kryssermissiler på vestlig side og langtrekkende SS-20-missiler på sovjetisk – i en ny omdreining av den kalde krigen. Nå dreier det seg om et bredere spekter av mellomdistansevåpen i en langt mer komplisert verden.
De russiske Iskander-missilene, med rekkevidde rundt 500 kilometer, produseres i mange varianter og er bl.a. stasjonert i Kaliningrad og Belarus. Det hypersoniske Kinzjal-missilet skytes ut fra fly og kan nå mål 2000 kilometer borte. Disse våpnene brukes i Ukraina i et omfang som har fått russerne til å be om påfyll fra Nord-Korea og Iran. Erfaringene fra krigen er sikkert verdifulle med tanke på videreutvikling av arsenalet, men det vil ta tid å gjenoppbygge det.
På vestlig side er USA og Tyskland enige om å stasjonere nye missiler ved det amerikanske hovedkvarteret i Wiesbaden. Det ble klart under NATOs toppmøte i juli. Dark Eagle-missilet har en hastighet 17 ganger lydens og en rekkevidde på 2700 kilometer. Det er ferdig testet og klart for utplassering i 2026. To varianter av tidligere sjøbaserte missiler skal også dit. I tillegg har mange europeiske land egne missiler og planer om nye i ulike samarbeidsformasjoner. Flere av disse ligger et stykke fram i tid.
Doktrineendringer er varslet, og de vil antagelig gi større rom for atomvåpenbruk
Til sammen står Europa derfor på terskelen til en formidabel bølge av nye våpen i offensivt orienterte forsvarssystemer. I kritiske situasjoner kan slike systemer bli ustabile, for hvis man begynner å tro at krigen ikke kan unngås, vil det være store fordeler ved å angripe først. Slik var det også for 40 år siden.
Sammenlignet med begynnelsen av 1980-tallet er det også viktige forskjeller. Den gangen var nye missiler ensbetydende med atommissiler. I en konfrontasjon med Warszawapakten kunne USA bruke sine atomvåpen mot Øst-Europa og de sovjetiske styrkene der, men ikke mot Sovjetunionen, for det ville føre til gjengjeldelse og gjensidig utslettelse også av USA. Nå er de østeuropeiske landene med i NATO, og å atombombe sine allierte er ikke gangbar mynt.
Unntaket er Belarus, som fortsatt er i allianse med Russland. I noen NATO-øvelser hvor Russland slipper et antall atomladninger over alliert territorium har reaksjonen derfor vært å bombe mål der. Men det er ikke meningsfylt i lengden, så i andre øvelser har man reagert med konvensjonelle midler. Det er dette det dreier seg om denne gangen: De nye vestlige missilene skal ha konvensjonelle sprengladninger.
Les også: Nå må vi bygge landet. Boligmarkedet er en ulikhetsmaskin, skriver Hannah Gitmark
På 1980-tallet ble Sovjetunionen betraktet som konvensjonelt overlegent. Derfor hadde USA tusenvis av taktiske atomvåpen i Europa for å avskrekke og stoppe dem. Nå er det omvendt. Russerne er konvensjonelt underlegne og truer med bruk av atomvåpen hvis landets statens eksistens står på spill. Doktrineendringer er varslet, og de vil antakelig gi større rom for atomvåpenbruk. Mens NATO høyner atomterskelen, er Russland tilbøyelig til å senke den.
Snart får vi vite mer om USAs nye retningslinjer for bruk av atomvåpen. President Joe Biden har undertegnet et nytt dokument om dette. Selv om de nye mellomdistansemissilene skal være konvensjonelle, forbereder de seg på kjernefysisk krigføring med andre midler. For eksempel har amerikanske F-35-fly et stridshode som kan innstilles på så lave sprengstyrker som 0,3 og 1,5 kilotonn, et ganske sikkert tegn på slike forberedelser. Hiroshima-bomben var i størrelsesordenen 12–15 kilotonn. Som så mye annet har dette adresse Kina så vel som Russland, eller til begge sett under ett, for USA har begynt å se dem som én samkjørt fiende.
Europa blir mer og mer filtret inn i USAs globale disposisjoner. Det kommer til uttrykk på flere plan. Flere av de nye amerikanske missilene som skal til Wiesbaden bruker samme utskytingsrampe, og den ble i år utplassert for øvelser både på Bornholm og i Filippinene. Hovedkvarteret i Wiesbaden er én av fem baser som skal samordne amerikanske operasjoner i ulike deler av verden. Tre av dem ligger i Stillehavsområdet og understreker hvor viktig dette operasjonsområdet er. Tankegangen er også at angrep i ett område ikke behøver å lede til motangrep samme sted, men kan besvares et annet sted hvor fienden er mer sårbar og hvor det er mer å vinne – det som kalles «horisontal opptrapping». Hvis denne trenden fortsetter kan Europa bli trukket inn i en krig som i utgangspunktet ikke er «vår».
Les også: To forsøk på å ta Trumps liv på to måneder, kan utløse forskrudde tanker om hevn, skriver Lars West Johnsen
Den globale dynamikken forsterker også en annen uro som var der på 1980-tallet: At stormaktene bruker atomvåpen i Europa i håp og tillit til at krigen ikke vil ramme dem selv. Kanskje har forberedelser for begrenset atomkrig vunnet innpass også i Kina. Det betyr i så fall at de tre største atommaktene opererer med to terskler: Én fra konvensjonell til kjernefysisk krigføring og en annen fra begrenset kjernefysisk krigføring til fullskala atomkrig. Hvis man tror det er mulig å stanse ved den andre, svekkes motforestillingene mot å krysse den første. Det er en farlig utvikling. NATOs øvelser har vist at hvis man begynner å bruke disse våpnene vil opptrapping følge og utviklingen komme ut av kontroll.
Kan nye rustningskontrollavtaler dempe spenningen? Slike avtaler var nyttige under den kalde krigen for å hindre en atomkrig verken USA eller Sovjetunionen ønsket, med Cuba-krisen i 1962 som alarmerende eksempel, men den verdenen eksisterer ikke lenger. Dagens verden preges grunnleggende sett av motsetningene mellom to revisjonistiske makter, en i Europa (Russland) og en i Asia (Kina), og en global militærmakt som ikke vil gi vike (USA).
Dette er ikke motsetninger som glir over i løpet av noen uker slik som i 1962, eller i løpet av noen år slik som i første halvdel av 80-tallet, men kraftprøver som kan pågå i tiår fremover.
Les også: – Skulle nesten ønske at telefonen fra Biden ikke kom
Les også: Angrepet på Trump økte frykten blant velgerne. Nå kan det skje igjen (+)
Les også: Sjokkstemning i Beirut etter personsøker-eksplosjoner
