---
Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Skrevet på norsk.
---
For en haug med år siden gikk det en reklame på tv hvor et forelsket par skulle si hade til hverandre på perrongen. Som jeg minns det, sier jenta at hun elsker gutten. Når gutten skal svare, fomler og famler og kognitivt snubler han etter langt om lenge til slutt frem et «I love you». Jenta mugner fullstendig. Gutten er fortvila, for det er jo så flaut å skulle erklære sin kjærlighet på norsk!
For et par år siden tok en musikerkompis av meg motet til seg og spurte om vi ikke kunne ha en liten workshop. Han hadde nemlig, etter årevis med engelske tekster, begynt å lefle med tanken om å gi ut noen låter på norsk. Men som mange andre artister, synes han norsk var så kleint. Stakkaren er i tillegg fra ironigenerasjonen, og vi vet jo hvordan de baler med å tørre å vise at de synes noe som helst er ålreit.
Å skulle mjæle i vei om kjærlighet og kyssing og smektende navn på eget morsmål, med ære og verdighet i behold, var dermed kanskje umulig, og hvertfall vanskelig. Kanskje kunne jeg oversette noen av låtene hans til norsk, så kunne han se hvordan det kjentes å synge inderlig uten å kunne gjemme seg bak et annet språk? Så var det liksom ikke hans feil om det ble pinlig og smørjete?
For et par dager siden scrollet jeg tankeløst på mitt absolutte foretrukne tidsfordriv TikTok. Der kom det et klipp av skuespilleren Jensen Ackles i rollen som Dean Winchester, og jeg stoppet scrollingen (de som vet, de vet så veldig også). Det var fra settet til tv-serien Supernatural, hvor han åjer og tøffer seg i, på og rundt muskelbilen sin, mens han synger med enorm innlevelse til bandet Survivors egne covid 19, «Eye of the Tiger».
Og så slo det meg: han synger jo på norsk. Eller, han synger jo på engelsk, men engelsk er hans norsk. Alle amerikanske artister må synge om elskov, fylleringinger til eksen, øyne å forsvinne i, ulykkelig kjærlighet und so weiter und so weiter, på sin norsk! Synes de det er like kleint?
Les også: Sexolog: Slik påvirker porno hjernen og sexlivet
Det baller seg fort på oppi nøtta nå:
Se for deg at du kunne sett på ekstramateriale fra NRK-serien Exit at Tobias Santelmann/Henrik Kranz slenger golfkøller i fjeset på fattigfolk, eller hva enn finansfolk driver med for tida, mens han synger «Optimist» av Jahn Teigen. Like tøft?
Se for deg at norske artister sang engelske kjærleikssanger på norsk. I det hele tatt mulig uten å havne i et «Olsenbanden Jr. på rocker’n»-univers ala «Valborg, oh oh yeah yeah»?
Vi kan jo prøve med megahitten «Shallow», av Lady Gaga og Bradley Cooper. Se for deg en fyr med kassegitar, som stirrer deg dypt inn i øynene to timer uti en Tinder-date, men hans synger med myk stemme:
«Jeg er på dypet, se på meg stupe, jeg treffer aldri bunn».
Det høres mer ut som en femåring med baderinger på bassengferie i Syden, enn 2018s største kjærlighetslåt.
Les også: Når kommer feriepengene, og hvor mye får du?
Moroklumpene i Charlie Rackstead and the Sticklesbergen Ramblers har for øvrig tatt en 180 på hele greia, med låter som «Four pints and a pizza», «Let me be young», og en av mine personlige favoritter:
«Tommy Twang, a right old man. Everybody knows his plan. Live on old bread and water’s all he can».
Og så har du folk som Stein Torleif Bjella, da. Heidersmannen. Som gir så fullstendig beng (heldigvis) i hva alle måtte mene om kliss på norsk, og i kraft av det ga ut verdens fineste kjærlighetssang i 2011. For mens enkelte norske artister heller vil knyte Margit Sandemos samlede verker til kroppen og hive seg i Glomma, enn å synge på norsk, klinker Bjella til med dette:
«Ska eg rope høgt? Det er like før. Når eg lét att augun ser eg meg sjøl: I akrobatisk gledesrus, på veg te deg, søte pus».
Rett og slett nydelig.
Les også: Sinnsvensk i gjerningsøyeblikket
Les også: En ode til mine Facebook-mødre
