Jeg tenker høyt her for at noen skal si at det er naivt, men det er da vitterlig naivt å tro at et teater skal lønne seg?
Teatre og sykehus skal aldri gå i overskudd, sa en til meg en gang. Det er en fin ting å si, for kunst og helse går kanskje ut hånd i hånd? Helsa di blir i alle fall bedre av å se litt teater, sunt for hjernen må det også være, i mylderet av alt du kan mate den med. Teater virker gammeldags, tungrodd og dyrt. Litt som helsevesenet også kanskje, men la oss dvele ved kunsten. For teateret er stedet å få brynt fordommene dine, kjenne at du tar parti med folk du vanligvis ikke ville sammenlignet deg med, og utvide horisonten.
Du får gått med en venn du kanskje ikke ser så ofte, du får diskutert stykker eller temaer som du kanskje aldri hadde kommet på å snakke med noen om, hadde det ikke vært for hva du nettopp har opplevd på en scene. Vi som til tider har sett mye teater, kan være ærlige på at det ikke er tett mellom stykkene du blir slått i bakken av. Ofte må du gjennom fem, seks forestillinger før du virkelig kjenner at det røsker i deg. Men selv om du ikke føler noe for det du akkurat har sett, kan andre få åpenbaringer der du bare har irritert deg over sidemannens nesepust. Det er det rare med teater, du vet aldri om det blir en god dag.
Hvorfor bruker vi ikke disse flotte salene mer og slår dørene opp fra morra til kveld?
Heddaprisene ble symbolsk delt ut på Oslo Nye Teater denne måneden − et teater som får 30 millioner utbetalt av bystyret − etter mye oppmerksomhet og kamp for å bevare teateret. Folk slo bokstavelig talt ring rundt bygget. Liv Ullmann sa det var en viktig scene for Oslos befolkning, og den ser ut til å være reddet av byrådet før sommeren starter. «Oslo Nye Teater, Det Norske Teatret og Nationaltheatret må gå i gang med å redusere fast ansatte, for det blir ikke økte bevilgninger framover», sto det i en sak i Samtiden denne uka. De kulturelle hodene skal rulle, uansett hvor mange millioner som gis for å redde dem.
Jeg mener Oslo Nye lønner seg, selv om det ikke går i pluss. Jeg tar ofte med barna mine på dette teateret, sist nå før jul, på den Heddapris-vinnende «Kristiania magiske tivolitheater». Billetten kostet skjorta, jeg kjøpte alt jeg kunne finne i kiosken for å bække økonomien, og så rundt meg og tenkte at besteforeldre med barnebarn svir sikkert av nesten 10.000 kroner på en slik kveld hvis de også skal fôre ungene med et hyggelig restaurantbesøk i tillegg.
Teateret som handlet om forskjellen på rik og fattig i vår egen hovedstad for hundre år siden, var nesten absurd å se på, siden det ikke speilet salen nevneverdig. De fattigste har ikke råd til å gå på det fattige teateret og se stykker om fattige. Absurd! Men Oslo Nye er ofte barns første møte med teater og det er synd at mange av dem som driver det, nå må bli sagt opp. Verden blir fattigere når kulturen lider, uansett hvor mange sløseriombudsmenn som ler av hvor mye dumt som lages og støttes.
Les også: Uklare mål i den norske klimapolitikken gjør det for lett å peke på noen andre, et annet sted, senere en gang, skriver Anders Bjartnes
Kanskje teatrene må utvide sitt potensial? De sitter som regel på en fantastisk sal midt i gryta. Hvorfor viser de ikke EM på storskjerm for eksempel? For å nå ut til en ny målgruppe som mest sannsynlig ikke ville satt sin fot der. Hvorfor har vi ikke valglokalene våre inni der? Hvorfor bruker vi ikke disse flotte salene mer og slår dørene opp fra morra til kveld? Jeg skjønner det er ting som må pugges, lages og forberedes der inne, men her kommer desperate ønsker fra en storfan av scenekunsten. For noen uker siden gikk jeg forbi Dramaten i Stockholm og så opp på alle som satt på den vakre forgylte terrassen og spiste i solsteika. Tenk at vi ikke er mange nok i Norge til at det der kan gå i Oslo, sa jeg høyt og dagdrømte om kule barer på tak og takterrasser på våre egne osloteatre.
Teatrene skal ha råd til å bomme, provosere, fascinere og inkludere. De kan ikke bare stryke oss medhårs med hakkebakkeskog og dukkehjem. De moderniserer og vrir på klassikere, de tør å sette opp det smale og uforståelige, som kanskje om hundre år skal bli hyllet som noe annet enn hva vi trodde vi så på.
Men vi trenger at de speiler mer hva vi bryr oss om. Teater må spilles for dem i salen, ikke først fremst de som er ansatt på teatrene. Det skyller en ytre høyre-bølge over Europa, da er det inn med improteater om tema helgen etter. Folk vil ha et fritt Palestina og går i gatene: Få demonstrantene inn i teateret etter at de har ropt i gata. Workshop om krig? Ja takk! For jeg tror ikke at det å dra med klassen og sitte på rad 15 med læreren i midten hjelper verken teateret eller ungdommen som ikke er interessert. Men i det vi tenker utenfor teaterboksen, og får inn dem som trenger å forstå hva det er de ikke forstår med den kunstformen, kan det kanskje dukke opp noe som gagner hele byen?
Les også: Når Støre nå kan skrive sommer 2024, kan han faktisk se tilbake på sitt sterkeste halvår, skriver Lars West Johnsen
Oliver Lovrenski sin roman «Da vi var yngre» kan bli TV-serie, sto det i Klassekampen forrige uke. Lovrenski bør settes opp på teater for dem som hater teater, tenkte jeg. Ønsker jeg meg nå at de vakre teatrene våre skal bli hardcore fritidsklubber for dem som gjør mest hærverk i egen by?
Tja, jeg ønsker meg hvert fall mer mangfold i salen, ikke bare på scenen. Jeg ønsker meg at teatrene overlever og finner nye metoder for å overleve.
Jeg ønsker meg billigere billetter så vi kan unne alle mye mer teater, det samme gjelder for øvrig bøker.
Jeg ønsker at det som ikke skal lønne seg, lønner seg for hjernen og sinnet, ikke for økonomene eller politikerne.
Hva med teater i en slags bibliotekversjon? Med lånekort på Ibsen og Agnes Ravatn! Og et pushvarsel på mobilen om at du har glemt å gå på teater og få i deg noe kulturelt i skolten. Du har glemt å oppleve noe utenom det vanlige hverdagskjaset, som skroll, ultraprosessert mat og diskusjoner om rottemenn og tradwives. Kanskje teater må få opp farta, droppe den tre timer lange barneforestillingen, men heller dundre på med mer av alt og tilbud på 3 for 2 stykker under 500-lappen?
Hvis det er det som må til for å overleve, mener jeg det er verdt å tenke utenfor blackboxen.
