Riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen leverte nylig en rapport som viser at det er altfor mye som flyter i den norske klimapolitikken.
Riksrevisjonen har vurdert departementenes evne og vilje til å gjennomføre klimamålene Stortinget har vedtatt. Resultatet er ikke overraskende at det bare går sånn passe. Schjøtt-Pedersen slår fast at klimamålene både på kort sikt (2030) og lengre sikt (2050) fordrer mer og bedre styring.
I praksis viser det seg at andre hensyn enn klimakutt går foran
Svakhetene som påpekes, er i stor grad knyttet til et av de fremste kjennemerkene på den norske klimapolitikken siden tidenes morgen; ønsket om fleksibilitet. På «klimadialekt» betyr fleksibilitet at det skal være mulig å ta utslippskuttene både i Norge og i utlandet, ut fra hva som er mest hensiktsmessig. Og når utslippskutt gjennomføres innenlands, skal det skje i de sektorene av samfunnet der det er billigst og lettest.
Skulle vi nøyd oss med å kutte utslippene litt, hadde denne tilnærmingen kanskje fungert. Men målsettingen er ikke at kursen skal justeres litt. I løpet av de neste 25 årene skal utslippene kuttes til (nesten) null, slik målene i Klimaloven sier.
Strategien − eller snarere mangelen på strategi − er derfor ikke en egnet oppskrift for grunnleggende samfunnsmessig omstilling, som er det vi skal igjennom.
I Riksrevisjonens rapport er Tom Rådahl, departementsråden i Klima- og miljødepartementet grundig intervjuet. Nettopp problemet med å få kollegene i andre departementer til å forstå at vi skal gjennom en stor samfunnsomstilling, er et av poengene han peker på.
Også riksrevisor og tidligere Ap-politiker Karl Eirik Schjøtt-Pedersen viste til dimensjonen på omstillingen da han la fram rapporten og debatterte den på Dagsnytt18 i NRK.
Les også: Vestre fôret styrelederne med en helt idiotsikker instruks. Hva skjedde? spør Lars West Johnsen
Det ser ut til å være en utbredt oppfatning på toppnivå i det norske embetsverket at kjøp av kvoter i utlandet er en løsning som fortsatt vil være enkel å ty til hvis det av en eller annen grunn ikke lar seg gjøre å kutte utslipp i Norge. Dette har vært holdningen i alle år, og det ligger under Riksrevisjonens kritikk at «alle» tar for gitt at det vil være kvoter å få tak i, mens det i liten grad er drøftet om kvotekjøp faktisk vil være en mulighet.
«Vi kan ikke se at usikkerheten ved tilgangen til utslippsenheter, skogkreditter og kvoter er tatt hensyn til i styringen og samordningen på området. Vi finner ikke holdepunkter – verken i dokumenter vi har gjennomgått, eller i intervjuer – for at departementene i fellesskap har diskutert hvordan de skal forholde seg til at muligheten for å kjøpe utslippsenheter, skogkreditter og kvoter er usikker», heter det.
Når det snakkes om kvoter, er det også ofte slik at det ikke skilles ordentlig mellom utslippsrettighetene i EUs kvotesystem (ETS) og andre former for kreditter og kvoter. Derfor blir diskusjonen upresis. Det er ikke slik at ulike former for kvoter kan brukes om hverandre, og både tilgangen og kostnaden er usikker.
At det ikke uten videre vil være kvoter å få tak i, er påpekt både av Klimautvalget 2050, i EØS-utredningen, og i Miljødirektoratets siste statusrapport, men det ser altså ikke til å ha seget inn på det administrative toppnivået i departementene.
Man kan i svarte stunder mistenke byråkratiet for å være bevisst uklare om dette i dokumentene de skriver, nettopp for å bevare inntrykket av at det finnes utganger som kan tas i bruk om det blir for ubehagelig å kutte utslipp i Norge og/eller å følge strenge EU-regler for kvotehandel.
Les også: Nå har vi bevisene på at det å ha to lønnsavtaler i staten bærer galt av sted, skriver Kjell Werner
Et annet eksempel på at for mye flyter, er mangelen på tydelige mål for ulike sektorer i Norge. Med tydeligere krav om kutt i transportsektoren, måtte Statens vegvesen og Samferdselsdepartementet tenkt annerledes om for eksempel Nasjonal Transportplan. I praksis viser det seg at andre hensyn enn klimakutt går foran når planleggingen tar form. Det hjelper ikke all verden med regjeringens grønne bok når de tyngste «utslippsdepartementene» ikke formulerer tydelige mål for sin virksomhet.
Etter Riksrevisjonens vurdering kan «mangelen på sektorvise strategier for klimaarbeidet bidra til å svekke departementenes opplevde forpliktelse. Svake forpliktelser kan igjen ha ført til at klimaarbeidet i departementene og i de underliggende virksomhetene ikke blir tilstrekkelig konkret rettet mot virkemidler og tiltak som resulterer i nødvendige utslippsreduksjoner», skriver Riksrevisjonen.
Det er særlig i sektorene utenfor EUs kvotesystem at det er nødvendig med mer direkte styring og mål. Det er her vi i klimaavtalen med EU er forpliktet til å ta kutt i Norge.
Paradoksalt nok er det petroleumssektoren, som er en del av kvotesystemet, som har det tydeligste kravet til kutt. Der har Stortinget stilt krav om en halvering av utslippene til 2030, og næringen ser utslippskutt gjennom elektrifisering som en nødvendig sikring av en fremtidig «license to operate».
Får rapporten politiske virkninger?
Det er langt fra overraskende at Riksrevisjonen slår fast klimapolitikken er dårlig samordnet. Det er tradisjon for å peke på noen andre, et annet sted, til en annen tid, når det stilles krav om utslippskutt. Slik har det vært i alle år.
Men hva kan gjøres med saken? Ut fra uttalelsene fra Klima- og miljødepartementets departementsråd Tom Rådahl har gitt i intervjuer med Riksrevisjonen er det mye som tyder på at hans departement har en altfor svak rolle i forhold til sterke sektorinteresser.
Trolig ville sterkere samordning og ledelse fra Statsministerens kontor skapt mer handling – kanskje ved en statsråd med stor autoritet og sjefen i ryggen, ikke så ulik den rollen Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hadde da Jens Stoltenberg styrte landet.
