Kommentar

Fastlegen forteller

Tenk deg når legen en dag sier nei, det fins ikke medisin. Den dagen er her nå.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

− Godt, sa fastlegen og kikket lenge inn i PC-skjermen, for det får jeg ikke tak i. Du skulle bare visst hvor mange medisiner som mangler og hvor mye tid jeg bruker på å finne alternativer. Det er noe å skrive om!

Vi er millioner av nordmenn som daglig bruker en form for medisin. I disse dager med pollenhelvete i alle kriker og kroker, er vi sikkert fullmobilisert. Finnes det en plage, finnes det medisin.

Slik har vi blitt vant gjennom teknologiske og økonomiske framskritt. En kur for alt! I hode, skulder, kne og tå. Vi tar det for gitt. Høyt kolesterol holdes nede, hjerter fortsetter å slå, lunger holdes åpne og hoder er frie for smerte. Depresjoner og sukkersjuke holdes i sjakk, kjønnsliv forblir i live, og sædceller svømmer formålsløst rundt uten å møte klare egg i den andre enden. Alt takket være tilgang på medisiner, på piller, tabletter, kapsler, salver, miksturer og pulverapparater.

Med ditto stress og utrygghet som resultat

Mye handler om fravær av ubehag og økt livskvalitet, men reelt sett er veldig manges liv helt avhengig av tilgang på medisiner.

Mitt korte, rutinepregede møte hos fastlegen forteller om en krise under oppseiling. Det var en frustrert utgave av arten som kikket langt inn i skjermen. Noen dager senere møtte jeg en fortvila mamma med kronisk syke barn. Det var den samme fortellingen. Hun fortalte om en ny virkelighet, med stadige utfordringer med å få nok og rett antibiotika. Med ditto stress og utrygghet som resultat.

Det er sjelden jeg sitter og googler «medisinmangel», men det tok meg til en hjemmeside jeg uhyre sjelden oppsøker, Direktoratet for medisinske produkter (tidligere Statens legemiddelverk). Der fortelles det om «kapasitetsutfordringer», «forsinket levering», «råvaremangel», «utilstrekkelig forsyning» og «produksjonsproblemer». I 2022 kom det 1579 meldinger fra leverandørene om mangler av ulik alvorlighetsgrad. I 2023 var det 1403.

Les også: Norge tar et historisk, modig steg fram og anerkjenner Palestina.

Allerede før koronaen vekket oss og ga oss et krasjkurs i legemiddelproduksjonen- og distribusjonens mysterier og rammeverk, skrev Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap: «Produksjons- og forsyningslinjene for mange legemidler er lange og uoversiktlige. Virkestoffer produseres i stor grad i Kina og India. Vi har så godt som ingen egenproduksjon av legemidler her i landet. Mangelsituasjoner inntreffer ofte». I 2018 het det fra Helsedirektoratet: «Legemiddelmangel er et økende globalt problem. Sårbarheten i det globale legemiddelmarkedet krever et omfattende samarbeid mellom mange land».

Den globale pandemien satt problemstillinga på spissen. I Norge fikk vi våre vaksiner fordi vi kunne betale, men enda viktigere − Sverige passet på oss. Internasjonalt samarbeid reddet oss. Og den første Pfizer-vaksinen illustrerer perfekt hvor sammenfiltret medisinproduksjonen er: 280 ulike bestanddeler fra 19 land måtte til. Men etter koronaen fulgte ikke bedre internasjonale relasjoner. Samarbeidsånden utfordres av krig og tillitskrise. For å si det forsiktig. Sårbarheten har blitt betydelig større. Medisiner blir fort geopolitikk.

Heldigvis er det ikke bare fastleger og bekymra mødre som reagerer. Myndighetene har tatt tak for å møte en internasjonal krise gjennom beredskapslagre for forsyningskritiske legemidler, og innkjøp av råstoff til egenproduksjon. Regjeringen sørger nå også for at hjemlene er på plass for å sikre oss mot medisinmangel − blant annet livsviktig antibiotika til den unge mora.

I et nytt lovforslag som skal gjennom Stortinget før sommeren, som vil endre legemiddelloven og apotekloven, ønsker regjeringen makt til å styre flyten av medisiner, prissetting og rasjonere medisiner. Det betyr at staten vil kreve innsyn i apotekene og grossistenes lagerbeholdning, og nekte eksport. Selv i en situasjon som verken er definert som krise eller katastrofe, er det nå behov igjen for sterkere statlig styring etter at Norsk Medisinaldepot ble privatisert på 1990-tallet.

Les også: Det er et paradoks at Nato er på offensiven, men ukrainerne på defensiven

Hvordan skal det store problemet medisineres? Fastlegen min foran PC-skjermen mumlet om et nytt Norsk Medisinaldepot og behovet for større selvforsyning. Professor Mette Kalager er blant dem som har manet til større statlig engasjement. I 2020 luftet hun sine tanker om et StatMed, som vil kunne bidra til en rettferdig legemiddelpolitikk. Med priser som fastsettes etter behov og samfunnsnytte, og ikke bare for gevinstmaksimering. «StatMed vil kunne levere legemidler til Norges befolkning direkte – den som selger, vil også være den som kjøper», skrev hun og kalte det «den nye oljen».

At potensialet er enormt, har danske Novo Nordisk bevist. Selskapet som utviklet slankemedisinen Ozempic − som norske myndigheter nå skal rasjonere − steg med rundt 60 prosent i verdi i fjor og er nå verdsatt nesten sjugangeren av Equinor. Verdiskapingsmulighetene − i et nær evig perspektiv, for sjuke skal vi forbli − er Legemiddelindustrien her hjemme opptatt av. Men vår hjemlige industri er beskjeden, med bare 11 selskaper som produserer legemidler. Per i dag produserer ingen antibiotika i Norge.

Selvforsynte på medisiner og kjempepotensial for avkastning på statlig kapital? Det høres jo ikke dumt ut, men veien dit er lang selv om daværende næringsminister Jan Christian Vestre og helseminister Ingvild Kjerkol i vinter la fram en strategi for å satse kommersielt på norsk helsenæring. Langt kortere er veien til Brussel og EU, som per i dag er det eneste realistiske svaret på fastlegens fortvilelse: Norge er nå på full fart inn i EUs helseunion.

Det er den beste blodtrykksmedisinen for et lite land i en urolig verden.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen