For to uker siden tok jeg sats og kastet meg ut i det som om halvannet år blir et nytt kapittel i livet mitt. Jeg annonserte at jeg etter ti år i politikken ikke ønsker å stille meg til disposisjon for gjenvalg til Stortinget i 2025.
Det har ikke vært noen lett beslutning. Å brase inn på den nasjonale politiske arenaen som jeg gjorde etter kommunevalget i 2015, var både vanvittig krevende, men også helt eventyrlig for en litt desillusjonert 28-årig klimaaktivist som jeg var da. I valget i 2015 ble MDG byens tredje største parti. Aller viktigst: Vi fikk en vippeposisjon i Norges hovedstad. En drømmerolle for enhver som har vært opptatt av (og oppgitt over) norsk klima- og naturpolitikk de siste 30 årene. Det brukte vi for alt det var verdt.
Jeg var mye tøffere enn jeg trodde
Når Oslos klimapolitikk skapte ringer i vannet og spredte seg til byer over hele verden, endret Oslo-politikken også verden litt. Oslo ble kåret til Europas Miljøhovedstad. Raymond og jeg ble invitert til FN og store møter over hele verden for å fortelle om hvordan vi fikk til de store endringene i byen.
Etter fire år med mange kamper, høyt tempo og stor gjennomføringsgrad, doblet MDG seg i Oslo og fikk 15,3 prosent i kommunevalget 2019. Statsviterne klødde seg i hodet – for var det ikke en slags jernlov at små, radikale partier som går inn i styre og stell, og tar ansvar, straffes av velgerne? Vel, det skjedde ikke. Når Oslo-folk fikk oppleve ekte klimapolitikk, ville de tydeligvis ha mer.
Da jeg ble nominert på førsteplass på Oslo MDG sin bystyreliste, ble jeg omtalt som et «ubeskrevet blad». Det var sant. Jeg hadde så å si ingen partipolitisk erfaring. Jeg kjente ingen i politikere i Oslo bystyre eller journalister før jeg ble byråd året etter. Jeg var ikke polert eller trent i å snakke slik man kanskje er vant til at politikere gjør, eller i å planlegge hvordan en politisk situasjon kom til å utvikle seg. Det var av og til en ulempe. Men kanskje var det også en fordel?
Les også: Siden 1884 har bare fascismen stoppet oss − Dagsavisen 140 år
Det er mulig å bli for «flink» som politiker. For vant til etablerte sannheter om hva som er mulig og umulig, eller hva som er «seriøst« og «useriøst». Vi lever i en tid der mange etablerte sannheter utfordres. Kanskje trengs det nettopp flere uskrevne blad for å utfordre sementerte oppfatninger i årene fremover. Klimasaken er vår tids største solidaritetssak, på tvers av landegrenser og generasjoner. Derfor må klima- og natur settes først. At venstresiden, som nå har flertall i Stortinget, ikke makter det i praktisk politikk, er en fallitterklæring mot deres politiske solidariske fundament, mener jeg.
Etter at jeg kom inn på Stortinget i 2021 har grønn politikk bare blitt viktigere. De siste årene har de globale krisene, enten det har vært pandemi, prisstigning eller krig og urolighet, også rammet oss her i Norge. Samtidig har vi kortere tid enn noensinne på å kutte utslippene, så våre barn og barnebarn ikke må oppleve katastrofale klimaendringer. Vi må løse de kortsiktige krisene samtidig som vi løser de langsiktige. Ingen ny tanke for oss i MDG.
Nå blir løsninger som MDGs strømbonus trukket fram i energikommisjonens arbeid, fordi vår modell for strømstøtte både er mer omfordelende og mer klimavennlig enn regjeringen sin. Da Russland invaderte Ukraina, tok vi til orde for at den ekstraordinære superprofitten fra høye gasspriser bør gå til å hjelpe Ukraina og energiomstilling i Europa og fattige land. Nesten ett år senere kom regjeringen opp med «Nansenprogrammet». At MDG kommer over sperregrensen i 2025, er etter min mening det viktigste skrittet for å stoppe stillstanden i norsk klimapolitikk, og det kommer jeg til å bruke det neste halvannet året på å gjøre alt jeg kan for å få til.
Så hvorfor tar jeg ikke gjenvalg? Det kjedelige svaret er at det er en helhetsvurdering. Jeg drømte aldri om å bli fulltidspolitiker, men ble plutselig det i 2015. Etter snart 10 år, har jeg kommet til at det er rett for meg å ta et skritt ut av det politiske hamsterhjulet for å se hvordan livet kan være når man er utenfor når denne stortingsperioden er over.
Les også: Bjørner, drager og troll forenes i kampen mot demokratiet − og vinner fram
Jeg blir ofte spurt om jeg har noen råd til andre som ønsker å engasjere seg i politikken, særlig unge. Svaret er enkelt: Alle med en politiker i magen, bør kaste seg ut i det! Det er dessverre unødvendig tøft innimellom. Særlig for de som ikke har et typisk norsk navn eller utseende. Det kan også være tøffere å være kvinne enn mann, eller å være skeiv. Men min erfaring er at jeg var mye tøffere enn jeg trodde. Det tror jeg gjelder flere.
Når man kjemper for ting man tror på, kan politikken være det beste og mest effektive stedet å faktisk få gjort noe. Jeg håper at mange nye politikerspirer der ute tar sjansen om nominasjonskomiteen til ditt foretrukne parti tar kontakt og spør om du vil stille. Og jeg håper at partiene tør å satse på nye og «ubeskrevne» blad når nominasjonslistene skal settes sammen til høsten.
