I dag − 11. mai − har det gått 140 år siden Dagsavisen kom ut aller første gang. Siden 1884 har bare fascismen stoppet oss.
I dag ville vi kanskje kalt det en «flyer», den første utgaven av avisa som kom ut under tittelen Vort Arbeide − et «organ for arbeidernes interesser». En firesiders trykksak der forsida, oppslaget, var viet en velargumentert møteinnkalling. Signert Chr. H. Knudsen − Christian Holtermann Knudsen − typograf, formann i Kristiania Haandverksarbeideres Centralkomité og nå også avisredaktør.
På dagsorden i Oslo Arbeidersamfunn denne søndagen i mai 1884 skulle to spørsmål opp til diskusjon: Hvordan skulle fagforeningene få størst mulig oppslutning? Og hvordan kunne foreningene virke til størst mulig opplysning og faglig læring for medlemmene?
Skulle avisa overleve, måtte det et parti til
Det var stor enighet om at medlemmene måtte kjenne på verdien av å stå sammen. I en samtid der Høyre kjempet mot stemmerett for alle, arbeidslivet var uregulert og nøden stor. Tenk, gårdeiere fjernet gjerne dører og vinduer midtvinters hvis barnefamilier ikke evnet å betale leia. Det var kjappere enn å vente på politiet. Det var selvhjelpsprinsippet som gjaldt for arbeiderne. Det måtte lønne seg økonomisk å stå sammen.
Fellesskap var ikke en dyd eller en intellektuell øvelse. Skulle fagforeningene lykkes og få stor oppslutning, måtte de overbevise folk med sykekasse, arbeidsledighetshjelp og gravkasse. Grunnmuren i det moderne Norge, i velferdsstaten, ble lagt.
Svaret på det andre spørsmålet arbeiderne i hovedstaden diskuterte denne fridagen, var foredrag, diskusjoner og fagskoler. Også var det behov for en avis. Men fødselen for Vort Arbeide var trang. Ikke før 19. august kom neste utgave. «Ingen ville trykke noe sosialistorgan», skriver Bjørn Bjørnsen i sin bok om avisas første 100 år.
Holtermann Knudsen måtte trykke sjøl. Han mistet jobben som typograf (eller sa opp, kildene er ikke entydige) og ble redaktør på heltid. Finansiert av egne sparepenger. Men «få, svært få, ville ha Vort Arbeide. Bare 3-400 mennesker så seg i stand til å betale 10-øren bladet kostet», forteller Bjørnsen. Flere arbeideraviser var kommet til, og det var strid mellom fagforeningene om framtida lå i det prektige, liberale Venstre eller hos sosialistene. Indre strid på venstresida er regelen og intet unntak.
Nei, skrev Knudsen i sin avis, det måtte kamp til. Nøden var stor, forskjellene enorme og landets politiske ledelse borgerlig med velstand for de få som mål. Kamp og organisering var nødvendig: Norge måtte få et sosialistisk parti. Man kunne ikke lenger vente på at Venstre skulle våkne. Under ett år etter oppstarten, var avisas eierskap overført til nystiftede Den Socialdemokratiske Forening i Kristiania. Skulle avisa overleve, måtte det et parti til. Og skulle ideene om en ny samfunnsorden nå ut, måtte det avis til. «For så vidt kunne like gjerne 1. mars 1885 markeres som Det norske Arbeiderpartis stiftelsesdag», skriver Bjørnsen.
Stemmerett og normalarbeidsdag sto øverst på foreningens dagsorden og programmets ti punkter fikk fast plass på avisas forside. Ti timers dager − som var blitt lovfestet i Storbritannia allerede i 1864 − ble for øvrig ikke vedtatt i Norge før i 1915. Hvis noen skulle tro godhet var et norsk instinkt, som om det å sørge for hverandre er hentet opp av det norske jordsmonnet. Nei, det måtte vilje til. Og makt.
Redaktør Holtermann Knudsen var selvsagt foreningens første formann, men jobben og tilværelsen var brutal. Som samfunnet han skrev om. Fiendene var mange. Eierklasse og presteskap, partiene Høyre og Venstre, Justisdepartement og politi. Ingen ønsket tanken om et godt samfunn for de mange velkommen.
Fra 1. januar 1886 var avisas navn Social-Demokraten, for ikke å bli sammenblandet med den mer kaldblodige Venstre-avisa «Arbeideren». Samme høst var Knudsens vakt over. På scenen dukket danske Carl Jeppesen opp og tok over ledelsen for foreningen og fra 1887 også avisa. Og resten er norsk historie. Da 29 delegater fra ulike fagforeninger samlet seg 21. august 1887 i Arendal, var det Dagsavisens to første redaktører − Holtermann Knudsen og Jeppesen − som ledet an.
Det var på tide for de mange fagforeningene i landet å slå seg sammen til en nasjonal bevegelse. Og redaktør Jeppesen hadde møtt opp i avholdslokalet med et «fullt utformet forslag til grunnlag for Det forenede norske Arbeiderparti», skriver tidligere utenriksminister Halvard Lange i Arbeiderpartiets historie. Han fikk tilslutning og Det norske Arbeiderparti var stiftet. I diskusjonen om program var det Holtermann Knudsen som var toneangivende. Følgende kampsaker ble vedtatt: Alminnelig stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, opphevelse av toll på nødvendighetsartikler, direkte og progressiv skatt, og kollektiv støtte til lovlige streiker. Sagarbeideren Anders Andersen ble valgt til partiets første formann.
Sosialdemokratene fra Kristiania, de to redaktørene, kunne reise fornøyd hjem igjen. Det ble som de ville. Selv om ikke engang de forsto at de hadde vært på Sørlandet og lagt ned grunnsteinen i det moderne Norge. Begge tok senere i flere omganger ansvar som ledere for partiet. Holtermann Knudsen i tre perioder og til sammen 11 år mellom 1889 og 1918. Jeppesen fra 1890-1892 og 1894-1897. I 1899 ble det vi kjenner som LO stiftet.
I dag fyller Vort Arbeide, som ble til Social-Demokraten, Arbeiderbladet og Dagsavisen, 140 år. Bare fem års nazivelde har stoppet oss. Det startet i motbakke og vi lurer ingen ved ikke å innrømme at det igjen er motbakke for avisa − og for partiet. De to skilte lag i 1991. Avisas historie er tett sammenvevd med landets historie, og våre første redaktørers helt avgjørende roller i unnfangelsen av ideene og partiet som bygde landet før og etter andre verdenskrig, fyller oss stadig med stolthet. Som de siste i ei lang, lang rekke.
Fortid er fortid, og vi kan ikke leve av gammel ære. Men ved nylesing av Bjørn Bjørnsens bok, utgitt da avisa ble 100 år i 1984, slår det en hvor mange av de samme motsetningene i samfunnet som fortsatt lever. Hvor mange av de samme kampene som fortsatt må slåss. Og hvor viktig en stemme − en avis til påvirkning − fortsatt er for å opplyse og engasjere arbeidere − vanlige lønnsmottakere − den dag i dag.
På denne jubileumsdagen skal jeg la redaktør Carl Jeppesen få siste ordet. For det var like lite høyrekreftene som var hovedmotstanderen i 1884, som de er det i dag. Fienden er vår egen likegyldighet: «Våre verste fiender er ikke høyrefolk og skeptikere», skrev han i det Bjørnsen kaller et motløst øyeblikk. «Våre verste fiender er de likeglade, de sovende, de ikke-tenkende arbeidere, de som i sløv likegyldighet bærer på sitt åk lik oksen uten å gi en lyd av misnøye fra seg».
Mye har skjedd på 140 år, men vi er her fortsatt. Og Christian Holtermann Knudsens grunnleggende samfunnssyn bærer vi fortsatt med oss.
Gratulerer med dagen, kamerater.
