«Å, vær et annet navn! Hva er et navn? Den blomst vi kaller rose, vil dufte liflig uten rosens navn».
William Shakespeare skrev mye klokt og mye fint. Dette berømte sitatet, fra «Romeo og Julie», er uttrykk for en vakker tanke. Særlig klokt er det likevel ikke. Navnene vi bruker og ordene vi sier betyr noe. Jo da, blomsten hadde nok luktet likt, men jeg er temmelig sikker på at dersom vi heller hadde kalt dem for stikkete rassblomster eller tornejævler så hadde populariteten deres ikke vært så høy som den er i dag.
At vi påvirkes av ordene vi bruker, er ikke bare noe landets PR-rådgivere (og avisskribenter) prøver å selge deg. Det er sant. Det er ikke uten grunn at verdens land nettopp har brukt enormt med tid og ressurser på å krangle over marginale formuleringsendringer på klimatoppmøtet i Abu Dhabi.
Denne uka vedtok Stortinget et forbud mot såkalt «konverteringsterapi», nemlig behandling som er ment for å få LHBT+-personer til å forandre eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.
[ Julegaven vi ikke ønsket oss ]
Forbudet er kjærkomment, og jeg syns at vi som samfunn skal følge det opp med å også pensjonere nettopp ordet konverteringsterapi. For å omskrive noe Ivar Hoff hardnakket hevder at han aldri sa:
Ikke er det konvertering, og ikke er det terapi.
La oss se på «terapi»-delen først: Praksisen handler som regel særlig om å få homofile eller bifile til å «omvendes» til heterofili, eller om å presse transpersoner til å undertrykke kjønnsidentiteten sin. Allerede her burde det være åpenbart at noe er ravende galt. Det er riktignok ikke så lenge siden homofili ble brukt som sykdomsdiagnose, også her i Norge, men vi burde ha kommet lenger nå. Legning og kjønnsidentitet er ikke en diagnose, en sykdom som man skal eller kan «kureres» fra.
Dessuten er «terapien» som oftest svært lite terapeutisk. Nylig la Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) fram en forskningsrapport utarbeidet av Nordlandsforskning, som har tittelen «Erfaringer med konverteringsterapi blant skeive». Der svarte om lag en fjerdedel av respondentene at de hadde opplevd forsøk på «konverteringsterapi». Forsøkene strakte seg fra samtaleterapi til djevleutdrivelse og elektrosjokkbehandling.
[ Så lenge nemndene finnes, er vi fortsatt ikke frie ]
«Konverterings»-delen av ordet er det også greit å være skeptisk til. Det finnes ingenting som tyder på at man kan konvertere noen bort fra verken homofil legning eller kjønnsinkongruens. Det «beste» man kan håpe på er at konvertitten undertrykker sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, med alle de psykologiske bivirkningene slik undertrykkelse medfører.
I arbeidet med denne teksten lurte jeg lenge på om jeg skulle lansere et alternativt begrep. Det skal jeg ikke. For det første klarer jeg neppe å overgå «stikkete rassblomst», og for det andre har vi allerede dekkende ord for det som noen vil kalle konverteringsterapi. I beste fall er det skampåføring og villeding. I verste fall er det psykologisk mishandling og tortur. Dette er store ord, men de er presise og dekkende. Det er ikke bare snakk om psykologisk tortur heller, selv om det er mer enn nok av den sorten.
I rapporten fra Nordlandsforskning forteller én respondent om å bli utsatt for forsøk på «konvertering» gjennom elektrosjokk. Gutten. Som var under 16 år gammel da «behandlingen» skjedde, beskriver det slik:
«Jeg fikk flere elektroder plassert på meg, og de dro fram sånn bildefremvisning og viste forskjellige bilder. Hvis jeg responderte positivt på en person som uttrykte seg veldig maskulint, men var en feminin person med maskulint uttrykk, så fikk jeg et sjokk. Dette foregikk fram til jeg kastet opp av å se de bildene».
Denne «terapien» foregikk i totimersøkter, én gang i uken, over flere måneder. Og fremkalte altså nok smerte til at gutten kastet opp. Dette er det verste enkelteksempelet i rapporten, men slettes ikke det eneste som er skrekkelig. Andre respondenter forteller om å ha blitt utsatt for forsøk på eksorsisme, direkte demonisering. Noen har blitt fortalt at de er i ledtog med djevelen og har følt seg utstøtt fra familie og trossamfunn.
Mange har endt opp med psykiske plager, og noen har også selvskadd. Det er historier om selvmordstanker og selvmordsforsøk. Noen ble til og med utsatt for seksuelle overgrep i et forsøk på å «korrigere» legningen deres.
Alle disse tingene har vi allerede ord for. Kanskje ikke ord som favner over alle mulige varianter av praksisen, men det bør heller ikke være nødvendig. I fremtiden kan vi godt omtale overgrep som overgrep, psykisk mishandling som psykisk mishandling, og tortur som tortur.
Ingen av disse tingene er «terapi», og de som utsetter andre mennesker for sånne ting er heller ikke «terapeuter». Men det fins andre ord for dem.