«Med denne regjeringen peker alle piler feil vei», sa Høyres Tone Wilhelmsen Trøen på NRKs Politisk kvarter torsdag morgen under en debatt om ståa i helsevesenet. Det var så deilig å høre henne si det.
For etter nok ei uke der Arbeiderpartiet aller mest har vært i verbalt håndgemeng med Rødt og LO, var det forløsende å endelig høre det fra det holdet som tross alt skal mene det på politisk autopilot. Venstresida i norsk politikk virker mest opptatt av å krangle seg imellom, uten påtakelig evne til å reflektere over at de aller mest polerer parketten for Erna Solberg.
Med Arbeiderpartiet følger det forventninger. Gedigne, utålmodige forventninger
Denne helga samler Arbeiderpartiets toppsjikt seg til møte på Gardermoen. Valgresultatet skal endevendes, og et halvt år etter landsmøtet skal det sosialdemokratiske kruttet finnes opp på nytt. Diagnosen er for lengst stilt: Krise. Retningsløs. Om ikke partiets egne topper er så glad i ordet, så er i hvert fall mange andre det. Høyre, selvsagt, som om partiets egne åtte strake år i regjering aldri skjedde. Men også fagbevegelsens folk, som en gang var partiets folk, er glad i å understreke det.
Det blåser nordavind fra alle kanter for et Arbeiderparti som har endt opp som prygelknabe i sentrum av norsk politikk. Hoggestabben, syndebukken. Fortvilet prøver et stadig mindre parti, en svekket statsminister, å binde politikken sammen, være ei bru mellom en sterkere høyreside og en tydeligere venstreside. Konfliktlinjene mellom høyre og venstre feier gjennom Støres parti, uten at de får kontrollert stormen av ideer. Gjennomtrekken er iskald. Det er som mange sier i fagbevegelsen: Pensjon fra første krone − et enormt gjennomslag! − ville alene vært nok til å vinne et valg på 80-tallet. Nå? Det møtes med et forvent skuldertrekk og et mett gjesp.
[ Fredag var historisk, selv om du kanskje ikke merket det ]
Med Arbeiderpartiet følger det forventninger. Gedigne, utålmodige forventninger om at alt skal bli bra igjen. Slik det var. Økonomiske tyngdelover skal oppheves. Det skal sykles på vann. LO og deres fagforbund mener og krever at renta bare skal fikses, slik at alle kan bli glade og trygge. Som om Norge var ei øy eller et lukket økonomisk system. Og det er slike forventninger som nå er i ferd med å senke Jonas Gahr Støres moderne sosialdemokratiske prosjekt. Men Støre styrer ikke verden. Han styrer (knapt) et lite land, som er en kork på et opprørt verdenshav. Arbeiderpartiet former ikke lenger landet. Skal neste sesong av TV-serien «Makta» legges til Jonas Gahr Støres tid, må den kalles «Avmakta».
Min farmor sa alltid «vi har det godt, vi som er fattige». Hun var født i 1914 og var del av den generasjonen som etter krigen, i Einar Gerhardsens eventyrlige kongerike, kunne flytte inn i framtida. Inn i nybygd OBOS-leilighet i Oslo rundt 1950, med eget bad, panelovner og to soverom. Det må ha vært fantastisk. Hun virket alltid fornøyd og ydmyk i den lille leiligheten, med den lille pensjonen hun fikk etter jobben som vaskedame. Hun hadde vokst opp i et fattig land, erfart krig og okkupasjon, fascisme og ufrihet, og døde i et rikt, fritt land der alle pilene pekte oppover.
Arbeiderpartiet bygde den lille damas verden, og for det var hun takknemlig. Snart 30 år etter hennes død, sliter Gerhardsens etterfølgere med det aller meste i en verden som er blitt ekstremt mer kompleks enn farmors. Hennes radius i livet var turen ned fra Eidsvold til Oslo for å bygge seg et liv. Kanskje en busstur til Årjäng, ferje til Frederikshavn. Nå er økonomien global, politikken mer pragmatisk enn ideologisk, og mediekakafonien er like forvirrende som den er total. Klimaødeleggelsene har gått så langt at de truer menneskets eksistens − ikke bare som et scifi-scenario, men som realitet.
[ Politikk er å ville velge side ]
Støres parti bygde landet, har vært det statsbærende partiet i generasjoner, og har som eneste parti eierskap til det moderne Norge. Derfor ansvarliggjøres nå Støre og partiet for at livet oppleves utrygt og skremmende. Ja, av oss alle, egentlig. To kriger, dyrtid, Trump og klima er egnet til å piske opp stemninga blant oss som ikke husker krigen, men som er flaska opp på evig opptur, rødt pass, vind i ryggen og null i rente.
Det er gode tider for dårlig nytt, som det heter i sangen. Og Støres Arbeiderparti gjør ikke alt rett. Slett ikke. Man trenger knapt gjenta det: 21,6 var valgresultatet i høst, og målingene så langt i november gir en oppslutning på 19,5 prosent. Dommen er ikke til å ta feil av. Men partiet gjør heller ikke alt feil, slik inntrykket er nå. Er det virkelig politikken som er problemet? Partiets typer i ledelsen, Støres stil og framtoning, utydelighet? Eller projiseres verden nå over på det partiet som vi føler dypest sett har ansvaret for tilværelsen i dette landet?
Renta må bare vedtas nedsatt. Et komplisert strømmarked må omorganiseres. Fattigdom må utslettes. Helsefagarbeidere må trylles fram. Klimaet må repareres. Og det må bli fred. Vi innser at verden må endres fort, men motkreftene er sterke, dype og naturlige. Selv teknologien som skal redde oss, snur seg mot oss og truer. Vi henger ikke helt med, vi halser etter og det føler vi politikerne gjør også. Og det største partiet er uten sidetykke hjemmesitterne med 37,6 prosents oppslutning.
Refleksene fra publikum er mange, Støre får kjepp, partiet tommelen ned, men dypest sett er partiets krise framprovosert av at vi i sakte kino nå ser en liberal verdensorden som krakelerer. Framtidsutsikter er snudd på hodet i løpet av få år, optimisme er snudd til pessimisme. På sjokkerende kort tid. Barack Obamas jivetalk om change we can believe in, virker fjernt som i en for lengst glemt, naiv førkrigsroman.
Vi har dårlig tid, vi kjenner på dyp uro, og vi ser til Arbeiderpartiet og Støre for svar. Enkle svar og løsninger de ikke kan gi, fanget som de er i virkelighetens praktiske verden. Men det mangler ikke på populistiske politikere til høyre og venstre, ute og hjemme, som gir folk svarene de vil ha.