På søndag, nittende november, skal vi markere den internasjonale mannsdagen. Det vil si, vi skal sikkert ikke markere, for mannsdagen er ikke noe det pleier å være så mye blest om. Ingen bryr seg om mannsdagen. Med unntak av noen sure, kjipe menn som sier «Hvorfor er det ikke noe mannsdag? Hæh?!» når kvinnedagen markeres i mars, da.
Sånn er det ofte når man prøver å snakke om menns problemer. Mange anerkjenner at menn har sine egne problemer, men tar dem bare opp når man snakker om kvinner og feminisme. Andre prøver å utnytte problemene for å selge sinne (og gjerne kosttilskudd) til menn.
Det fine med at ingen bryr seg om mannsdagen er at vi kan fylle den med det meningsinnholdet vi vil.
Som kjønnsforsker Richard Reeve sa: «Ofte blir problemene mange menn kjenner på, kanalisert inn i en reaksjonær politikk mot kvinner, mot venstresiden, mot myndighetene og så videre. Det blir del av en reaksjonær bevegelse».
Jeg synes menns problemer er viktige nok til at vi kan snakke om dem frittstående. Dessuten kjøper jeg på ingen måter ideen om at fremskritt for kvinner betyr tilbakeslag for menn. Ingen er fri før alle er fri.
Så la meg heller prøve å si noe om det å være mann.
Om én enkelt del av det å være mann, i det minste. Jeg vil begynne med noe jeg leste en gang:
«Vennskap mellom kvinner foregår ansikt til ansikt. Vennskap mellom menn foregår skulder til skulder».
De ordene har kvernet rundt i hodet mitt i månedsvis. For selv om det selvsagt er en generalisering, opplever jeg det som en veldig nyttig generalisering.
I hvert fall når det gjelder mitt eget liv. Jeg har gode vennskap med menn som i stor grad skjer «skulder til skulder». Vi har drevet idretter sammen, snakket om politikk, drukket øl, lagd revy, sett på filmer og fotball. Skulder til skulder.
Samtidig opplever jeg at kvinnene i mitt liv, selv om de selvsagt også gjør ting sammen, i mye større grad har hatt fokus på hverandre når de møtes. De snakker om ting vi gutta rett og slett aldri gjør. Ansikt til ansikt.
[ Lars West Johnsen: For Trond Giske er selvforsvar det beste angrep i sin egen Fugl Føniks-fortelling ]
Det er ikke udelt negativt. Min begrensede erfaring er at skulder-til-skulder-vennskap også bidrar til enklere forsoning når det blir klinsj. Hvis vi alltid snakker om noe utenforliggende, om en slags tredjepart, så vil ingen ta en eventuell uenighet personlig. Dersom vi er ansikt til ansikt kan uenighet fort oppfattes som at det er en feil med meg.
Å primært ha skulder-til-skulder-vennskap fungerte helt fint for meg, helt til det ikke fungerte lenger. Etter hvert blir vi alle skikkelig voksne, med skikkelige voksenproblemer. Jeg innså på et tidspunkt at jeg ikke hadde det samme begrepsapparatet som jentene som hadde levd ansikt til ansikt. Jeg hadde ikke den samme selvforståelsen, eller den samme lave terskelen for å prate om problemer.
Kombinert med samfunnets «ordinære» forventninger til menn tror jeg det gjorde at jeg tok tak i problemene mine mye senere enn jeg kunne ha gjort. Dermed ble problemene også verre enn de kunne vært.
Dessverre var det ikke bare meg selv det gikk ut over. I takt med at jeg ble voksen ble selvsagt vennene mine det også. De opplevde også motgangen som bare voksenlivet gir. Og jeg var ikke godt nok utstyrt til å hjelpe dem.
Like lite som jeg klarte å snakke om mine egne problemer, klarte jeg å gjøre meg selv tilgjengelig for at vennene mine skulle kunne snakke om sine. Jeg var, og er, rett og slett ikke flink nok til å passe på flokken min.
[ Jo Moen Bredeveien: Klar beskjed fra sør: Fiks strømprisen – nå ]
De som prater om å bevare «tradisjonelle maskuline verdier» trekker veldig ofte fram forsørgerrollen som en av disse. Dessverre stopper resonnementet ofte ved materiell forsørging, som regel av partner og barn. Det er ikke det samme fokuset på hva som skal til for at menn skal kunne stille opp for hverandre.
Jeg tror ikke jeg er noe mindre glad i vennene mine enn det kvinnene jeg kjenner er. Men jeg tror samfunnet lærer oss noen veldig ulike måter å være venner på, som har uheldige konsekvenser for menn. Sikkert for kvinner også, men de er jeg ikke kvalifisert til å snakke om.
Det er heldigvis aldri for sent å snu, og alltid mulig å lære seg nye ting. Selv er jeg på ingen måte utlært. Jeg har satt stor pris på alle mine skulder-til-skulder-vennskap. Men jeg vil gjerne være tilgjengelig for å sitte ansikt til ansikt også.
Så, kjære menn som leser dette: Kanskje høres det bare ut som tull. Man skal tross alt være svært forsiktig med å tro at egne erfaringer er universelle. Men hvis det skulle være gjenkjennelig, ta gjerne kontakt! Kanskje har du funnet en løsning som funker for deg. Hvis noen har klart å mestre den perfekte balansen mellom skulder-til-skulder og ansikt-til-ansikt, vil jeg gjerne vite om den!
Det fine med at ingen bryr seg om mannsdagen, eller i det hele tatt veit at den finnes, er at vi kan fylle den med det meningsinnholdet vi vil. Det er blanke ark!
Gratulerer med dagen!
[ Jonas Bals: Hvis Ukrainas forsvarskrig er vår krig – hva betyr det? ]