Italias statsminister Giorgia Meloni ble nylig lurt i en felle av de to russiske tricksterne Vladimir Kuznetsov og Aleksej Stoljarov, bedre kjent som Vovan og Lexov. I en telefonsamtale der en av dem utga seg for å være en afrikansk statsleder, erklærte Meloni at det har bredt seg en «internasjonal trøtthet» knyttet til krigen i Ukraina. Selv om hun seinere rygget tilbake på uttalelsen, må det ha vært som søt musikk i Vladimir Putins ører. Det er jo nettopp dette han har satset på: At støtten til ukrainernes forsvarskamp gradvis vil smuldre opp slik at Russland lykkes i å knuse den ukrainske motstanden. Kombinert med presset fra ytre høyre i land som USA, Slovakia og Ungarn, kan Melonis utsagn leses som et tegn på håp. Et håp for fascismen i vår tid.
Ifølge forfatteren Jade McGlynn, som nylig har utgitt to svært lesverdige bøker om Putin-regimet og dagens Russland, er krigstrøttheten ikke gjensidig. Mens ukrainerne stadig utsettes for terrorbombing, barnekidnappinger og nå også risikerer å måtte slåss mot tvangsutskrevne landsmenn som tvinges ut til fronten i kamp mot sine egne, maler den russiske krigsmaskinen på. For Ukraina er krigen en belastning tvunget på dem fra utsiden; for Russland er krigen blitt en forutsetning for diktaturets videre liv. «Kreml kan se en klar vei framover, og maler ned Ukraina mens det venter på at vestlig motstandskraft og forsyninger skal tørke opp», skriver McGlynn. Det er ikke noe demokratisk press på Putin for å stoppe krigen, og det eksisterer ikke noen strukturer der et slikt press kan oppstå. For ham og oligarkene rundt ham er krigen bærekraftig, mens freden sannsynligvis ikke er det. «Krigen gir dekning og begrunnelse for en stadig mer undertrykkende stat, et svekket velferdssystem og enda mer sentralisert styring. Og den bidrar til å konsolidere befolkningen mot en ytre fiende», konstaterer hun.
Om vi ønsker å unngå et bratt fall, er det på tide å se ned, se hvor vi er på vei og å endre kurs – og det starter i Ukraina
Men hvorfor er Vesten så trøtt av denne krigen, når et stort flertall av ukrainerne sier at de ikke har noe annet valg enn å kjempe videre? Noe av det handler kanskje om grusomhetene i Israel og Palestina. Nyhetene derfra er til å fortvile over, og de vonde inntrykkene fra én krig kan raskt smitte. Problemet er bare at en «fred» på russiske betingelser i Ukraina ikke vil være noen fred i det hele tatt, men en voldsfred som legger veien åpen for mer krig og aggresjon.
I sitt essay skriver McGlynn at den vestlige krigstrøttheten noen snakker om, i realiteten bare er en mangel på motstandskraft. Hun gjør ikke noe stort poeng ut av at mange ukrainske liv kunne vært spart dersom de hadde fått mer støtte tidligere, slik de gjentatte ganger har bedt oss om. I stedet undersøker hun holdningene som ligger til grunn for denne motviljen, og som vil fortsette å hemme Ukrainas selvforsvar med mindre vi erkjenner at støtten til Ukraina ikke bør ses som hjelp – men som handling i ren og skjær egeninteresse, og som den viktigste delen av vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hun konkluderer at det er som om Vesten nekter å ha en strategi for denne krigen. Og at det står i skarp kontrast til Kreml.
Putin nyter nemlig ikke bare godt av forsyninger fra partnere som Iran og Nord-Korea, men har også lagt en langsiktig strategi for omorganisering både av det russiske samfunnet, og av den internasjonale ordenen. Under et banner som best kan oppsummeres med ordene «Gud, familie og fedreland» (et slagord som klinger godt både i Ungarn og USA, for ikke å snakke om i regjeringskorridorene i Roma), har Kreml erklært et korstog mot vestlig dekadanse, feminisme og skeiv seksualitet. Putin-regimet har omorganisert hele den russiske utdannings-, kultur- og utenrikspolitiske doktrinen for å sette samfunnet på krigsfot, men også for å legge et grunnlag for nye internasjonale allianser. MAGA-slagordet «Jeg vil heller være russer enn Demokrat» oppsummerer godt hva det er som står på spill.
Den iranske kvinnebevegelsens kampparole «Kvinne, liv, frihet» – et «Frihet, likhet, brorskap» for vår tid – kan leses som motstykket til dette fascistiske tankegodset. Men klarer vi å samle oss om en varig og kraftig nok motstand – og klarer vi å holde ut så lenge som det kreves?
Tidligere denne uka intervjuet Aftenposten den ukrainske journalisten og korrupsjonsjegeren Serhij Lesjtsjenko. «Vi er veldig takknemlige», sa han om den norske våpenstøtten. «Men jeg vil si at omtrent 25 prosent av det vi fikk, virker. Og nå venter vi på F-16-flyene. De vil også komme for sent. Våpnene kommer alltid måneder etter at vi hadde trengt dem». Alle soldatene avisa snakket med, delte hjertesukket hans om seine leveringer. Og hans overordnede, general Zaluzhnyi, advarte nylig om at de verken har våpen, forsyninger eller soldater til å vinne krigen slik den utkjempes nå.
Ifølge professor Sven G. Holtsmark ved Institutt for forsvarsstudier finnes det imidlertid et alternativ: At vi våkner opp, og tar innover oss at det er snakk om en eksistensiell krig i Europa. «Da er det ikke snakk om å ta ut gamle våpen fra lagre og sende til Ukraina. Da må man mobilisere på en helt annen skala og hjelpe ukrainerne med å vinne denne krigen», sier han. Som McGlynn skriver: Noe slikt vil også kreve en tilsvarende tilpasningsdyktig og modig politisk strategi fra Ukrainas allierte, som strekker seg lenger enn til bare penger og våpenleveranser. «Enhver levedyktig strategi for mer støtte vil også kreve ærlige samtaler med velgerne om hvorfor det er i disse landenes direkte nasjonale interesser å støtte Ukraina. En slik dialog har vi ventet lenge på, i mange land, og folk er lei av den moralistiske retorikken rundt frihet kontra tyranni», skriver hun.
I stedet for et moralistisk argument som lyder hult i lys av andre handlinger (eller ikke-handlinger) Vesten har foretatt, trenger vi klar tale om krigen i vårt eget nabolag. Hva betyr egentlig liberale demokratiske verdier når Russlands allierte, Nord-Korea, kan innfri løfter til sine partnere, mens EU ikke får det til, spør hun – og fortsetter: Hva er makt uten vilje til å bruke den? Om vi ønsker å unngå et bratt fall, er det på tide å se ned, se hvor vi er på vei og å endre kurs – og det starter i Ukraina.