Kommentar

Hadia Tajik stiller gode spørsmål – noen år for sent

Det haster å finne gode løsninger for å redde pengene og planeten, skriver Hadia Tajik. Nå som hun ikke lenger har makt.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Hvorfor har jeg ikke vært mer opptatt av dette?», skriver Hadia Tajik, en gang Arbeiderpartiets kronprinsesse og nestleder, fortsatt stortingsrepresentant, tidlig i sin ferske bok «Drømmer for min datter – en bok om penger og planeten».

Spørsmålet er kanskje det aller beste, og utvilsomt det mest betimelige, som stilles i boka, som i tråd med undertittelen handler om hvordan vi forvalter pengene og planeten. Tajik er bekymret for hva vi etterlater oss og overlater til kommende generasjoner. Til hennes datter.

Tajik har vært statsråd i to regjeringer. Da er denne boka noe til selvangivelse.

«Dette» som hun snakker om, er klimaet og jordas framtid. Spørsmålet stilles på tampen av et kapittel som handler om at spanske klimaflyktninger har kjøpt hus i hennes barndoms Bjørheimsbygd. «Blant de stedene i Europa, ja, i verden, som kommer best ut av den framtida vi vet at vi står overfor», i Tajiks egne ord.

Mange andre steder vil slite tungt med konsekvensene av klimaendringene. Av vår atferd – som Tajik har vært i posisjon til å påvirke på helt annet vis enn de fleste andre av oss.

«I grunnen var det langt på overtid med et nytt blikk på mitt eget forhold til den største utfordringen menneskeheten står overfor», skriver hun. Før hun gir oss et – i alle fall delvis og tidvis – slikt nytt blikk.

I mottakelsen av boka har mange vært opptatt av at Tajik snakker åpent om avvikling av oljenæringen. Enkelte har sågar fått det til å se ut som om hun nå er i ferd med å bli klimaaktivist.

Det er Hadia Tajik ikke. Hun snakker om en markedsstyrt avvikling av oljen, for eksempel, og maner på ingen måte til revolusjon.

Hun ønsker en løsning for oljå som er «økonomisk bærekraftig og fornuftig for Norge» og egentlig «ikke så knyttet til klimapolitikken som sådan», sier Tajik selv til DN i et lanseringsintervju.

Og høres dermed ut som det Hadia Tajik er, eller i alle fall har vært i mer enn 15 år: En framtredende representant for Arbeiderpartiet i sensosialdemokratiet, og slett ingen barrikadestormer.

«Drømmer for min datter» er likevel en bok som rommer et kritisk blikk på norsk klimapolitikk, og derfor Tajiks eget parti – og hennes eget virke fram til nå.

Tajik har vært statsråd i to regjeringer. Da er det noe til selvangivelse når hun skriver at landet har «ingen troverdig plan verken for industriutvikling eller endring av folks atferd».

Det er ikke akkurat skamros av hennes politiske kollegers innsats heller.

Et av de konkrete grepene Tajik foreslår for å endre på denne triste virkeligheten, er å flytte klimaansvaret over til Finansdepartementet. Det er en spennende tanke. Da kan vi få en mer helhetlig tankegang rundt klima og samfunnsutviklingen.

Om pengene og planeten, som det heter hos Hadia Tajik.

Hun har skrevet en sympatisk og velskrevet bok. Tajik er tidvis modig der hun innrømmer at hun er blitt «anmodet» til å snu i klimaspørsmål av partiledelse, og i konkrete forslag til veien ut av det uføret vi befinner oss i.

Det er likevel vanskelig å ikke la Tajiks eget spørsmål prege lesingen. Hvorfor har hun «ikke vært mer opptatt av dette» tidligere, da hun hadde stor makt?

Og da kan det være lett å trekke følgende konklusjon: Hadia Tajik har lenge befunnet seg i en politisk boble der meningskorridoren er trang. Nå som hun er «fri» kan hun endelig tenke og ytre seg fritt.

Det lover ikke godt for håpet om politiske løsninger i klimaspørsmålet og omstillingen vi skal gjennom. I verste fall ender vi da med å måtte velge: Enten pengene eller planeten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen