«Det siste århundret var bare en parentes for oss», uttalte den tyrkiske utenriksministeren Ahmet Davutoglu i 2013, før han la til:
«Vi vil lukke denne parentesen».
Til helgen er det nøyaktig 100 år siden den tyrkiske republikken ble etablert. Starten på parentesen, om du vil, 29. oktober 1923. Jubileet i år markerer slutten. Men hva er alt det vidunderlige på utsiden av parentesen, og like interessant: Hva er dritten i midten?
Den tyrkiske republikken ble bygget på ruinene av Det osmanske riket, som på sitt mest omfangsrike inkluderte store biter av den arabiske verden, Balkan og Sørøst-Europa, samt Anatolia, som i grove trekk er dagens Tyrkia. Landsfader Mustafa Kemal Atatürk ønsket å forvandle Tyrkia til et mønstereuropeisk land. Tiden og alfabetet ble endret til gregoriansk kalender og latinske bokstaver. Hodeplagget fez ble forbudt, likeledes bønnerop på arabisk, kalifatet og sultan-institusjonen. Slør og religiøse plagg ble uglesett, vestlig dress og kjole hyllet. Religion ble betraktet som bakstreversk. Musikken skulle være europeisk. Alle skulle drikke raki med begge henda til morgengry, og så videre. Du skjønner tegninga.
Dagens president og moderne landsfader, Recep Tayyip Erdoğan, har aktivt oppfordret muslimer fra superkonservative land i Midtøsten til å bosette seg i Tyrkia.
Sett fra Davutoglus ståsted, var det mest relevant at Atatürk forvandlet republikken Tyrkia til et mer innadvendt land enn det osmanske imperiet hadde vært. Fra 1923 skulle ikke lenger tyrkerne være erobrere, de skulle konsentrere seg om å konsolidere landområder som mot alle odds ble gjenerobret etter nederlaget i første verdenskrig. Militæret skulle bare tas i bruk om rikets sikkerhet var truet. Davutoğlus ambisjon var at Tyrkia igjen skal bli en regional stormakt. Den territorielle ekspansjonen skulle skje vestover i Egeerhavet, for der ligger det mange greske øyer tyrkerne mener egentlig tilhører dem, mens den økonomiske, politiske og kulturelle innflytelsen skulle strekke seg østover, til Kaukasus, Midtøsten og Nord-Afrika. Davutoğlu er ikke lenger utenriksminister, men dagens regjering deler hans ambisjoner.
Atatürk og hans etterfølgere i det republikanske partiet praktiserte en rigid form for nasjonalisme, som gjennom århundret har tvunget greske, armenske og jødiske minoriteter til å emigrere. Dagens president og moderne landsfader, Recep Tayyip Erdoğan, har aktivt oppfordret muslimer fra superkonservative land i Midtøsten til å bosette seg i Tyrkia. Slik har han ytterligere endret den demografiske befolkningen i landet og en alt strengere, mørkere og mer pietistisk ånd har erstattet det livsbejaende, frihetselskende og pluralistiske, spesielt i byene. Det siste tiåret har det vokst fram nye diasporaer i utkanten av Istanbul, med blant andre syrere, irakere og afghanere, og du finner til og med prominente medlemmer av det muslimske brorskap og Hamas der. Det som er en terrororganisasjon for EU og USA, er det ikke for Tyrkia.
Denne vendingen mot Mekka og omland, henger sammen med en annen sentral minaret i Erdoğans omkalfatring av Atatürks nasjonale byggeprosjekt. Atatürk satte i gang en hissig sekulariserings- og folkeopplysningskampanje som var den styrende eliten i Tyrkias rettesnor fram til århundreskiftet. Erdoğan har reversert denne utviklingen, blant annet ved å bygge nye religiøse skoler og moskeer i et heseblesende tempo de siste 20 årene. I 2002, da Erdoğan og partiet AKP kom til makten, gikk rundt 60 000 barn på en såkalt imam hatip-skole, som opprinnelig utdannet imamer. I 2017 hadde tallet steget til 1, 1 million. Selv alle de syriske flyktningbarna som kom til Tyrkia etter 2015, ble sendt på imam hatip-skoler. Rundt 20 000 nye moskeer, i varierende størrelser, er blitt bygget i Erdoğans tid. Selv i et av den kristne verdens største arkitektoniske mesterverker, Hagia Sofia, kan det nå høres bønnerop fem ganger om dagen.
[ Hvor mye skal en fløytist i et symfoniorkester ha? ]
Det var etter at EU-parlamentet nylig offentliggjorde en kritisk rapport om demokratiets tilstand i Tyrkia, at Erdoğan truet med å skille lag med Europa. «EU forsøker å bryte med Tyrkia», sa han og føyde til: «Vi vil vurdere den nye situasjonen og, om nødvendig, skille lag med EU».
I 2002, da Erdoğan og partiet AKP kom til makten, gikk rundt 60 000 barn på en såkalt imam hatip-skole, som opprinnelig utdannet imamer. I 2017 hadde tallet steget til 1, 1 million.
Men det er nøyaktig det han har gjort siden han overtok som statsleder i Tyrkia for over 20 år siden. Revitaliseringen av osmansk enevelde, kulturelle preferanser og geopolitiske strategier, nyosmanismen som det gjerne kalles, manifesterer seg i alt fra restaurantmenyer via kultur, kunst og arkitektur til omskriving av historiepensum, ja til og med en slags renessanse for det utdødde språket osmansk-tyrkisk. Det er den virkelige «anatolia-revolusjonen», som det het da Erdoğan og AKP vant makten ved 2002-valget. Erdoğan og hans partifeller har titt og ofte titulert seg som barnebarn av det osmanske riket. Å sette en parentes rundt Tyrkias sekulære tidsalder, er et regelrett fadermord.
Europa har ingen plass i dette scenarioet og bare de aller mest naive tror Tyrkia vil kunne bli medlem i EU så lenge Erdoğan og AKP sitter med makten i Ankara. Ikke dermed sagt at parentesen lukkes for godt, men det vil kreve en betydelig reversering av reverseringene. Rykk tilbake til start.
[ Nå må alle med ]