En bok om Jonas Gahr Støre og krigen, skrevet av politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten? Et sjeldent innblikk i maktas møte med krigen, en beskrivelse fra innsiden av det året som forandret alt? Tett på Støre og på verdensbegivenhetene, sett av en skarp skribent som Alstadheim?
Det bare måtte jo bli bra.
Selv om man kan ta seg i å undre: Hvordan har Alstadheim, som er en høyst aktivt skrivende redaktør, hatt tid til å jobbe med denne boka?
Vi kommer aldri tett nok på, aldri under huden på Støre
Svaret er at han kanskje ikke helt har hatt den tiden som kreves. «Jonas og krigen. En statsminister i krise» holder dessverre ikke hva boka lover.
Vi får mange gode refleksjoner, for all del. Om hvor førende kampen mot det totalitære, spesielt i Sovjetunionen, har vært for statsministerens politiske engasjement, for eksempel, og hvordan han har sett Russlands utvikling fra kommunismen, i retning av demokratiet og nå rett inn i det autoritære igjen.
Boka er ment som en norsk versjon av filmen «Da Macron ringte Putin», som følger Frankrikes president Emmanuel Macron i dagene før krigsutbruddet, forteller forfatteren i forordet. Et slikt anslag skaper forventninger om at forfatterens blikk skal være som et kamera som filmer tett på.
Slik blir det aldri. Vi kommer aldri helt nær Støre eller menneskene han møter.
Støre er trolig den norske politikeren som kjenner den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov best. De to samarbeidet da Støre var utenriksminister, blant annet om delelinjen i Barentshavet.
Lavrov kom på besøk til Støre i Oslo høsten 2021, noen måneder før krigen. «Vi hadde en helt grei prat, egentlig», oppsummerer Støre i boka. Og det er omtrent så tett leseren får komme på besøket, utover at Lavrov påpeker at en av Støres rådgivere har kule joggesko.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Hold deg våken, nå skjerpes greiene ]
24. februar angriper Russland Ukraina, og Støre snakker i et studio på Marienlyst om «et alvorstungt øyeblikk i Europas historie». På vei tilbake fra NRK til Statsministerens kontor i Oslo sentrum stanser statsministerens bil utenfor et bakeri. Støres stab har vært lenge på jobb denne dramatiske dagen, og sjefen vil sørge for å gi dem noe å tygge på.
Her kan leseren få opplevelsen av å være på innsiden av noe som ikke har stått i en avis eller blitt sagt på TV, endelig er vi invitert med inn til rommet der det lille og ubetydelige møter en verden som står i brann. Men i stedet for å stå i scenen og la oss beholde denne nærheten, velger Alstadheim å la Støre oppsummere det hele i sitatform: «Vi kjøpte bakervarer til hele kontoret». Og vipps er scenen forbi.
Eksemplet er lite, men talende. Enten det skyldes forfatteren, en statsminister som ikke vil dele eller tidspress, er dette en bok som ikke kommer seg under huden, verken på leseren eller bokas hovedperson.
Jeg sitter igjen med en følelse av å ha pløyd meg gjennom mediearkivet a-tekst med søkeordene «Støre» AND «Ukraina» etter å ha lest det som burde være en sterk historie om en norsk statsminister og den store krigen.
Alstadheim har oppsummert de siste to årene i norsk politikk på en effektiv måte. Boka vil trolig ha stor nytteverdi for framtidige historikere. Men personlig har jeg nok lært mer om Støre av Alstadheims kommentarer i avisa enn av å lese denne boka.