Ja, hvis du ikke døde i løpet av natta, da, som mange gjør akkurat nå. Om det er i jordskjelv i Afghanistan eller i et konfliktfylt helvete et annet sted på Tellus.
Husk at alle i Hamas åpnet øynene og begynte på nok en grusom dag. De palestinske barna gjorde det samme. Israelerne åpnet også redde øyne, selv om de har lukket øynene lenge for hvordan de har behandlet palestinerne. Vi andre sperrer opp øynene når dronebildene avslører at noe er for vondt til å være sant. Palestinerne og israelerne vil for evig se på hverandre med hat i blikket, slik ukrainerne og russerne også skal ha det i generasjoner.
For ukrainerne åpner øynene og får panikk for at vi i resten av verden ikke bryr oss
For ukrainerne åpner øynene og får panikk for at vi i resten av verden ikke bryr oss om at russerne nå har intensivert kampene og dreper sivile som aldri før. Ukrainerne som mister støtten fra Vesten og ser at alle land strever med sine egne problemer nettopp fordi det er krig i Ukraina. For en evig runddans i elendighet. Og for en forferdelig følelse det må være å åpne øynene i et land som er okkupert av naboen. Russerne åpner øynene og tror de gjør noe riktig i verden. De lukker øynene for den frie pressen, menneskerettigheter og ser med store øyne på sin leder Putin, og tror at han har rett, at vi i Vesten vil ta dem.
Putin åpner øynene, og ler av at vi i Vesten tror vi har effektive sanksjoner mot han. Mens flere land i Europa, som Tyskland, lukker øynene og egentlig unngår sanksjonene, slik Helsingforskomiteen og Der Spiegel viste tidligere i år. Tusenvis av produkter, som fine bruktbiler, finner veien til Russland via Armenia. Det kan i beste fall kalles snill sanksjon.
84.700 etniske armenere glipper med øynene hver morgen i Armenia. Det er antallet som har flyktet fra Nagorno-Karabakh, der de egentlig bodde for en måned siden. Dem tenker vi ikke så mye på. At etniske armenere sliter og flykter er ikke på dagsorden. Det er jo en like sliten konflikt som Israel/Palestina. Det blir som at vi må sette øynene på uigurene igjen i Kina. Det blir slitsomt. Vi har så klart alltid øynene retta mot Kina, der vi prøver å se hvor kineserne ser. De har blikket målretta mot Afrika, men det ser vi gjennom fingrene med. For de skjeler som alltid mot Taiwan. Så lenge vi ser hvor de ser, ser det greit ut. Men vi må ikke lukke øynene for hva som kan skje hvis det eskalerer, for da blir det tredje verdenskrig mellom Kina og USA.
Amerikanerne åpner øynene hver morgen når vi, på vår side av kloden, lukker dem. Da lager de rabalder og konspirasjonsteorier som vi gnir oss i øynene til neste morgen og rister på hodet av. Vi tror nesten ikke det vi ser. Erke-amerikaneren Trump er kanskje den i verden som gleder seg mest til å slå opp øynene om morran. Trump åpner de små øynene sine og forteller verden hva han tenker og føler minutt for minutt på sitt eget nettsted, Truth Social. Han myser mot tastaturet og skriver at hvis han hadde vært president hadde verken Ukraina eller Israel vært i krig. Han vet også at han skal bli USAs neste president. Og det blir han sikkert. For det lønner seg å være selvsikker på vår klode.
[ Dagsavisen mener: Å straffe en krigsforbrytelse med en ny krigsforbrytelse løser ikke konflikten ]
Eller kanskje det også lønner seg å være ydmyk? Slik Jon Fosse slår opp øynene sine hver morgen på Vestlandet og vet han er nobelprisvinner resten av livet. Men han har allerede vært verdens mest spilte dramatiker i så mange år at øyene hans må ha åpnet seg over alt i hele verden og sett seg rundt med stolthet for lenge siden. Uansett ble nordmenns øyne fylt med rørte tårer, da han vant. Det var nesten så vi glemte å se mot vår egen nobelpris. For fredsprisvinner Narges Mohammadi derimot, hun slår også opp øynene, i fengselscella, også stolt, men får aldri se verden. Hun må først sone 31 år i fengsel og få 154 piskeslag. Men hun åpner øynene i respekt for alle som aldri mer får åpnet øynene, som Jina «Mahsa» Amini og alle de andre kvinne-liv-frihet-aktivistene.
De er over 500 personer som aldri skal løfte øyelokkene, kanskje ikke Armita Geravand, som fremdeles ligger i koma etter å ha blitt brutalt slått ned for litt siden. Narges som skriver kronikker og har sin egen instagramkonto fra fengselet, får kanskje aldri åpnet øynene på en suite på Grand Hotel i Norge i desember for å motta fredsprisen, men desto viktigere er det at vi andre åpner øynene for den kampen kvinnene fremdeles kjemper i Iran.
Men vi ligger ikke på latsida. Vi har smalnet øynene våre og meldt oss ut av SATS, etter at Bjørn Maaseide med familie satte blikket mot Sveits. Og noen av oss har fremdeles retta det onde øyet mot politikernes habilitetsskandaler. Sindre Finnes glipper med øynene mot nettavisene før han puster lettet ut. Kanskje Hamas sitt terrorangrep og hevnaksjonene fra Israel redder mediedagen hans i dag også? Ernas PR-strategi ved å sitte stille i båten, vil ikke få oss til å blunke en gang. Snart er Sindre glemt, og samene overtar hans spalteplass. Fosen-aktivistene kjemper nok en gang for at vi ikke bare skal heve et øyenbryn for deres kamp om naturen og rettighetene.
Dessverre lukker vi som alltid øynene når det kommer til klima og bærekraft. Kunsten å heve blikket hver morgen og ikke lukke øya for all elendigheten, er en kjempeoppgave. Det er tid for å si det med DumDum Boys: Hold deg våken, nå skjerpes greiene.
[ Kari Kristensen: Lønner Sats skikkelig, er det mindre overskudd å hente ]