Nadia Ansar er kanskje ikke et kjent navn for folk flest – det er nok ektemannen hennes Abid Raja som er det heteste navnet i familien.
Men det spørs om ikke det er hennes biografi – en historie om oppvekst på Stovner, pakistansk æreskultur og hemmeligheter som legges på små jenter – er vel så viktig som hans.
Man kan anse boka som en del av en trilogi. Raja selv kom med selvbiografien «Min skyld. En historie om frigjøring» i 2021. Søsteren hans, Abida Raja, altså Ansars svigerinne, ga så ut «Frihetens øyeblikk» i 2022. Men man må ikke ha lest de to andre bøkene for å forstå Ansars historie. Personlig vil jeg anbefale å lese historien til Nadia Ansar som en håndbok for kvinnefrigjøring.
[ Lars West Johnsen: Håndbok i politisk forledelse ]
Boka tar oss kronologisk gjennom barndommen og ungdomstida. Det er svært godt skrevet, ned til den minste detalj: Fra to-literflasker med Coca cola og pappa som så på TV-sporten til hårspenner og kjoler, til forholdet mellom mor og far, forholdet mellom foreldre og barn, og mellom nordmenn og norskpakistanere.
Den røde tråden gjennom hele boka er patriarkatet. En verden hvor menn bestemmer over kvinner og barn. En verden hvor sårbare jenter må sitte pent på stolen og holde inne urett som blir begått mot dem.
Det er også en fortelling om urokkelig kjærlighet mellom to unge voksne. De to må skjule kjærligheten sin, som hele tida blir satt på prøve i en verden med strenge regler mellom mann og kvinne på den ene sida, og som norskpakistanere i møte med et liberalt norsk samfunn på den andre.
Det tok ikke mange sidene ut i boka før Ansars fortelling fikk meg til å tenke på Deeyah Khan, som ble jaget ut av Norge av sine egne etter sin frigjøringskamp gjennom musikken.
Selv om både Ansar og Khan er noen år eldre enn meg, treffer historiene deres meg rett i hjertet. Jeg føres rett tilbake til 1996 når jeg leser.
Jeg var den siste i klassen min i fjerde klasse på barneskolen som fikk CD-spiller i hus. Men endelig en dag var den på plass, og jeg skulle få gå inn på platebutikken Hysj! Hysj! og velge min aller første CD-plate.
Jeg valgte singelen «Get off my back» med Deepika. Jeg hadde hørt låten på radio og sett videoen på TV. En ung kvinne som sang på engelsk og pakistansk! Hun viste bar mage, og sagget buksa, som viste trusekanten. I tillegg var det en haug av lettkledde menn i videoen. Hun var 1996 for meg og mange andre.
Når Nadia Ansar beskriver tenårene med Chicago Bulls-genser og Buffalo-sko, Salt’n’Pepa, MC Hammer og marsjering i gatene med Sosialistisk Ungdom, er dette hennes vei til frihet.
Jeg lærte meg både den engelske og pakistanske uttalen i låten utenat, uten at jeg skjønte noe av det Deepika – eller Deeyah Khan, som hun egentlig het – sang om i låten.
«Pachhe pachhe aande my chall weinde ain cher walia vakhidee ain way Mere nik vichon bahrak ke dik pian dongy chain way».
Problemet til Deeyah var at ingen i Norge forsto hva hun sang om. Og at de som forsto, de brydde seg ikke nok. 17-årige Deeyah Khan tok gjennom «Get off my back» et kraftig oppgjør med æreskultur. Svaret var et fysisk angrep under en konsert, og utallige trusler om vold fra menn fra samme kultur som henne.
Hun følte seg sveket av både det norske og det pakistanske miljøet.
Deepika la til rette for at andre norskpakistanske kvinner kunne kaste av seg skammen. Når Nadia Ansar beskriver tenårene med Chicago Bulls-genser og Buffalo-sko, Salt’n’Pepa, MC Hammer og marsjering i gatene med Sosialistisk Ungdom, er dette hennes vei til frihet.
Men hjemme venter skammen, og skammen skal også komme tilbake når hun møter Abid Raja, som, i likhet med henne, strever mellom to kulturer. Her handler det om å tilpasse seg det norske samfunnet så godt som mulig, samtidig som man også skal forstå sin egen families, og partnerens families ære, skikker og tradisjoner. «Min skam» forteller også sårt om Abids mannlige frihet, som går på bekostning av Nadias. Karrieremannen som er borte, mens hun er hjemme med ungene.
Både Nadia og Abid, som blir kjærester i ung alder, og som nå er gift og har tre barn, har gjennomgått både en klassereise og en frigjøringsreise. Begge er store forbilder for andre.
Hun tar oss også med til Pakistan, der fattigdommen beskrives gjennom hardtarbeidende kvinner som kliner kumøkk utenpå husveggene for å isolere seg mot kulda.
[ Magnus Forsberg: Mistillitsnormen ]
Og vi får høre om overgrep på lille Nadia som ble utført av en familievenn. Hun hadde lært at man ikke skulle si noe. Man skulle bære det inni seg, og sitte pent på stolen i kjolen sin. En ung og sårbar Nadia reagerte på overgrepet med å tisse på seg, utvikle utslett, overspise og besvime.
Slik får vi også bokas kanskje aller såreste øyeblikk, da hun i voksen alder bestemmer seg for å fortelle foreldrene hva som skjedde da hun var barn. Hun blir møtt med taushet.
Dette er ikke unikt. Det handler om skam og ære, som fortsatt tar for mye plass i samfunnet vårt. Å holde kjeft om vold og overgrep er ikke noe som er unikt for pakistansk kultur, det er trolig like vanlig i mange norske hjem.
Fasaden, æren og skammen kunne kostet livet til en ung jente. Hun overlever og tar en doktorgrad i psykologi. Langsomt greier hun å fjerne skylden fra barnet selv og legge den over på foreldre og samfunn.
Nadia Ansars fortelling er gripende, sår, men også inspirerende, fordi den gir så mange bilder av kamp og håp. Med denne boka står hun helt på egne ben i offentligheten. Ingen eier Nadia Ansar.