Beviskravet i straffesaker blir ofte formulert som at skyld skal være «bevist utover enhver rimelig tvil». Et fornuftig beviskrav. Det heter seg jo at det er bedre at 100 skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, og selv om det selvsagt er lov å være uenig med vekslingskursen, er prinsippet viktig. Ikke bare viktig, det er essensielt. Høye beviskrav i straffesaker er en forutsetning for en fungerende rettsstat.
Men − og dette er viktig − det beviskravet gjelder bare i straffesaker. Det gjelder ikke engang i sivile rettssaker. Det gjelder i hvert fall ikke når vi snakker om tillit. Jeg er ganske lei av at vi later som noe annet. Særlig er jeg lei av å få servert saker som lukter tønnevis av råtten fisk, og så se sakene behandlet som om man må ha bevis utover rimelig tvil for å miste tillit.
At hele greia stinker, kan vi andre slå fast uten at en dom noen gang foreligger
Senest ute med dette var Høyres Fabian Stang, som forsvarer Sindre Finnes på følgende måte til TV 2: «Nå lever vi heldigvis i en rettsstat, der det eventuelt er Økokrim og domstolene som skal avgjøre hva som eventuelt er gjort av lovbrudd».
Problemet er bare at det handler om mye mer enn lovbrudd, det handler om tillit. Høye beviskrav i straffesaker er en forutsetning for en fungerende rettsstat. En vesentlig lavere terskel for tap av tillit er en forutsetning for et fungerende demokrati.
Som når Ola Borten Moe foretar kjøp og salg av aksjer som sammenfaller svært heldig i tid med noe regjeringen gjør. Regjeringen han selv sitter i. Regjeringen der kompisen hans har ansvar for fagområdet. Vi vet ikke at det er benyttet noe innsideinformasjon, og antakeligvis kommer heller ikke den pågående Økokrim-etterforskningen til å kunne bevise det. Men det er likevel legitimt å miste all tillit til ham.
Noen som ikke blir etterforsket av Økokrim, er utenriksminister Anniken Huitfeldt og hennes mann Ola Flem. Jeg har ingen grunn til å tro at Økokrims beslutning om å ikke etterforske, er feil. Vi kan legge til grunn at det ikke har skjedd noe straffbart, og likevel si at Anniken Huitfeldt burde trekke seg fra sin ministerpost. Ansvar er ikke det samme som straffskyld.
Alt trenger heller ikke å handle om aksjer. Nylig arvet tidligere finansminister Siv Jensen over 25 millioner kroner fra en mann hun ikke hadde noe slektskap til. Rett og slett en godt beslått mann som var svært fornøyd med politikken hun hadde ført. Jeg tror for ordens skyld ikke det er noe snusk i den saken, men jeg syns fortsatt det er problematisk at det går an. Tenk for en snedig måte å være korrupt. «Jeg er vesentlig eldre enn deg, og du er finansminister. Dersom du fører en skattepolitikk som jeg tjener på, så skal det nok dryppe på deg etter hvert!».
[ Lars West Johnsen: Hvem skal stoppe Erna? Når denne skandalen ikke knekker henne ]
Tilsvarende er det når «Aksjon for borgerlig valgseier» utnytter et smutthull i valgloven og sluser 12 mørke millioner inn i Fremskrittspartiets valgkamp. Penger er påvirkningsmakt. Man trenger ikke ha mistanke om at noe straffbart har skjedd, det er uansett fornuftig å stille spørsmål ved hva de anonyme giverne ønsker å påvirke. Og i hvor stor grad de lykkes.
Den aller verste saken fra den siste tiden er uansett den vi fortsatt står midt i. Sindre Finnes har handlet aksjer tusenvis av ganger mens han delte seng og hus med statsministeren. Noen av handlene sammenfalt oppsiktsvekkende bra med effektene av regjeringens politikk.
Han handlet aksjer i gruveselskapet Nordic Mining − rett før regjeringen åpnet for sjødeponi. Han spekulerte i at børsen skulle rase − rett før hans kone annonserte nye pandemirestriksjoner. Han handlet tusenvis av Hydro-aksjer − rett før gode nyheter fra regjeringen sendte kursen oppover.
Sindre Finnes hevder han ikke har hatt noe innsideinformasjon. Erna Solberg hevder at hun ikke har delt noe innsideinformasjon, men «kan ikke utelukke» at han har plukket opp noe mens hun var statsminister.
Om Sindre Finnes er skyldig i straffbar innsidehandel, må Økokrim og eventuelt domstolene finne ut av. Det samme gjelder spørsmålet om Erna Solberg er skyldig i å bevisst eller uaktsomt ha delt børssensitiv informasjon. Men at hele greia stinker, det kan vi andre slå fast uten at en dom noen gang foreligger.
[ Lars West Johnsen: Høyre må vinke adjø til Erna ]
Vi kan også slå fast at det kommer ulukt fra Høyres håndtering av saken. Allerede første september trykket Finansavisen en sak om Finnes’ handler. Pressekonferansen til Erna Solberg ble gjennomført to uker etterpå. I mellomtiden hadde Høyre rukket å gjøre det svært godt i et valg. Partiet hevder selv at de ikke har trenert eller tilbakeholdt informasjon til etter valget, og har publisert en tidslinje for å bevise dette. I tidslinjen er det flere forhold som er utelatt, blant annet at Aftenposten ba om en liste over Finnes’ handler en uke før valget.
Vi trenger ikke en rettskraftig dom for å skjønne at Erna Solberg og Sindre Finnes ikke burde slippes tilbake i statsministerboligen. Hun burde selv skjønne at hun har ansvaret, og trekke seg.
Så burde resten av det politiske Norge også skjønne at de har et ansvar. Allerede i 2014 anbefalte Greco, Europarådets organ som jobber mot korrupsjon, at Norge registrerte de økonomiske interessene til både politiske ledere og ektefeller. Den observante leser vil ha fått med seg at det rådet ikke ble fulgt. Det samme året bestemte Stortinget at det skulle opprettes et aksjonærregister. Ni år senere har det fortsatt ikke skjedd.
I den perioden har det blitt handlet aksjer for store summer av både politikere og deres ektefeller. Kanskje er Solberg-saken nok til at det endelig skjer noe på åpenhetsfronten, men jeg tør ikke være optimistisk. Problemet i Norge er åpenbart ikke at det er for lett å miste tillit. Problemet er at det er for vanskelig.