Etter et valg letes det alltid etter en forklaring på at ting gikk som det gikk, enten det gikk bra eller dårlig. Det som ble geniforklart i ett valg, kan like gjerne være forklaring på hvorfor det gikk dårlig i det neste. Omstendighetene kan ha endret seg, eller kanskje det ikke var så genialt likevel, det var bare trenden som traff.
Likevel er det interessant å se både høyre- og venstresidas historiefortelling etter kommunevalget. I ordskyen som Fredrik Solvang la opp til under «Debatten» på NRK tirsdag, var alt fra elektrifisering av Melkøya, svak kommunikasjon og skandaler til en høyrepopulistisk bølge fra Europa en del av forklaringene fra representantene fra Arbeiderpartiet. Den siste kom fra deres ordførerkandidat i Bodø, der Høyres joviale Odd Emil Ingebrigtsen vant valget på en trygg og sikker kommuneøkonomi og lokal verdiskaping. Det er et lite stykke unna Ungarns autoritære Viktor Orban eller Italias Giorgia Meloni, hvor sistnevnte beskyldes for å ha en høyrevridd regjering uten markedsliberal reformpolitikk.
Vi husker jo alle uårene da Erna Solberg var statsminister, og landet gikk til helvete, ikke sant?
Etter at Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom vant skolevalget, har de begrunnet dette med en konservativ vind blant ungdom flest. Mon det. Om det ikke var Greta Thunberg-generasjonens død, så markerte det i hvert fall et punktum for Greta Thunberg-effekten, der mediene altfor villig har fremstilt ungdom flest som radikale klimaforkjempere på grensen til det autoritære. Og apropos autoritær, den polariserte debatten om kjønn, strukturell rasisme og kultur, har skremt mange fra å mene noe i klasserommet av redsel fra å bli moralisert over og stemplet.
Kanskje valget rett og slett var en liberal motreaksjon mot en aksjonistisk, autoritær venstreside der unge ikke kjenner seg igjen i det bildet som tegnes av dem dersom de ikke mener de riktige tingene. Man trenger ikke være «woke» for å være mot diskriminering på bakgrunn av kjønn, identitet, seksualitet eller kulturell bakgrunn. Man trenger bare være en normal ungdom som lever godt med sine klassekamerater uavhengig av definisjoner, men som også stiller spørsmål ved deler av samfunnsutviklingen og dens årsaker.
[ Bjørn Sæbø: Ap trenger Kari-effekt ]
I det hele tatt, i dagene etter et valg er det mange som vil ri sine kjepphester og fremme forklaringer som understøtter deres meninger enten de vant eller tapte. Som VGs kommentator Hans Petter Sjøli skrev om på Facebook, Ap gjorde det godt i Stavanger til tross for strømprisene, vant i Steinkjer til tross for landets høyeste eiendomsskatt, fikk rent flertall i Lebesby, der ordføreren gikk til valg på ny vindkraftpark som skal forsyne Melkøya med strøm, for å nevne noe. Ordskyen med alternative forklaringer stemmer ikke nødvendigvis med virkeligheten, og blir nettopp bare det – en ordsky.
Den historiefortellingen venstresiden ikke vil ta innover seg, eller kanskje heller stadig holder fast ved, er deres historiefortelling om en høyreside som i deres verden ser ut til å eksistere ene og alene for å gi mye til de som har mest fra før. Det er egentlig imponerende hvor solidariske vi er med de aller rikeste, siden tusenvis av småbarnsforeldre, pensjonister, studenter, ansatte i heltids- eller deltidsjobb i offentlig eller privat sektor, har vært på morgenaksjoner, stått på stands og gått husbesøk i ukesvis ene og alene for å gi mer til de som har mye mer enn dem.
[ Kjell Werner: Lav valgdeltakelse er et sykdomstegn ]
Arbeiderpartiet i Oslo avsluttet valgkampen med et utspill om at eiendomsbaroner i Oslo ga penger til Oslo Høyre for å få lavere eiendomsskatt, en skatt snart halvparten av Oslos befolkning må betale. I stedet for å legge til grunn at mange ønsker den fjernet fordi det er dyrt nok å bo i Oslo i utgangspunktet, og at kommunen kan løse sine kjerneoppgaver uten eiendomsskatt, var Arbeiderpartiets utgangspunkt at nå var det «pay back time» for rikingene, som gjennom å gi penger til Høyre får igjen for investeringen sin gjennom redusert eiendomsskatt.
Apropos «pay back time». I en video om «bestemor på anbud» sier LO-lederen at «høyresiden forsøker å løpe fra det daglige ansvaret for eldres trygghet» fordi vi ønsker det mangfoldet av private, ideelle og offentlige som skapte en positiv kvalitetsspiral for eldreomsorgen blant annet i Oslo. Dagbladet publiserer et innlegg fra en samfunnsdebattant som mener Norge har fått et kollektivt hukommelsestap når Høyre blir landets største parti. Vi husker jo alle uårene da Erna Solberg var statsminister, og landet gikk til helvete, ikke sant?
Smak på retorikken vi har vent oss til de siste to årene. LO-lederen mener det er «pay-back time» og sier rett ut at «nå skal vi ta de rike». Vi reagerer knapt på begreper som velferdsprofitører, eiendomsbaroner og rikinger som kan ryke og reise. Venstresiden forteller velgerne at når de stemmer Høyre eller borgerlig, så stemmer de for økte forskjeller, mer til de rike, mindre til fattige, velferdsprofitører og rikinger på skatteflukt. Ikke rart de blir overrasket når høyresiden vinner valg. Det må være tilstedeværelse på TikTok, høyrepopulistisk vind i Europa eller dårlig kommunisert egen politikk. Det kan jo ikke være så enkelt at folk faktisk er enige i mer moderat politikk, enten den er på høyre- eller venstresida, er for verdiskaping i hele landet og en god balanse mellom offentlig og privat.
Når narrativet svikter, blir det vanskelig å bygge broer over kløften av forventninger de selv har skapt.
[ Jo Moen Bredeveien: Militærkuppet høyresidens store tenker kalte «et mirakel» ]
