11. september er en skjebnetung dag, ikke minst i Amerika. På denne dagen for nøyaktig 50 år siden ble sosialisten Salvador Allendes regjering styrtet i et militærkupp i Chile. Allende tok sitt eget liv for å ikke bli tatt av kuppmakerne.
Tilbake satt general Augusto Pinochet med makten. Det skulle bli begynnelsen på nesten 20 år med militærdiktatur i Chile. Og 50 år med kapitalisme i nesten naken form, i en støpning som gjerne kalles nyliberalisme.
Selv den minste stråle av rettferdighet er så mye mer enn ingenting
Tusenvis av venstreorienterte ble drept. Titusenvis forsvant. Hundretusener flyktet i eksil, de fleste til Argentina, men også 40.000 til Sverige og rundt 6000 til Norge.
Chile ble brutalt styrt, med ekstremvarianten av den såkalte mano dura («harde hånd») som ble brukt til å knekke demokratiet, sosialismen, kollektive drømmer og håpet om en bedre verden i Latin-Amerika på 1970-tallet.
Chile er på mange vis den dannede høyresidas blinde flekk. Vold, terror og militærkupp la grunnlaget for innføringen av motsatsen til president Allendes sosialistiske politikk. De såkalte Chicago Boys, et fagmiljø ved universitet i Chicago, under ledelse av frimarkedsteoretikeren Milton Friedman, rykket inn sammen med juntaen til Pinochet. Slik ble Chile nyliberalismens laboratorium.
Her ble mange teorier satt ut i livet og testet før de ble eksportert ut i verden, gjerne også helt til oss. Chile solgte ut og privatiserte. Frimarkedsteorien ble dratt ut i det absurde. Og alt dette kunne skje bare fordi de militære styrte med jernhånd.
[ Kjell Werner: Husk at det er lokalvalg: Jonas, Erna og de andre rikspolitikerne er ikke på valg nå ]
Ovenfor nevnte Milton Friedman, en av teoretikerne bak denne vidunderlige nye økonomiske virkeligheten og en viktig inspirator for alt fra Ronald Reagan i USA, Margaret Thatcher i Storbritannia og den norske høyresiden, kalte resultatet «Det chilenske mirakelet».
Slik kan verden sikkert tolkes når man er blind på det ene øyet og har skylapper på det andre.
Mange vestlige ledere, deriblant høyresidens frihetsgudinne Margaret Thatcher, så en annen vei når det var nødvendig, og behandlet Augusto Pinochet som en statsmann. Alt er tross alt bedre enn en – folkevalgt – sosialist. Også en militær kuppmaker og fascistisk juntaist, i alle fall så lenge han garanterer frihandel og privatiserer den nasjonale gruveindustrien.
Augusto Pinochet ble aldri straffet for sin hovedrolle i den chilenske tragedien. Han ble fengslet i Storbritannia i 1998, på en arrestordre fra spanske myndigheter. Men han var ved for dårlig helse til å bringes for retten, het det, slik det gjerne heter når man er mektig nok.
[ Jo Moen Bredeveien: Can you English you? ]
Pinochet døde i 2006, ustraffet.
Ustraffet for kuppet og Allendes død. For torturen, terroren og drapene på den politiske opposisjonen til sitt militære kuppregime.
Pinochet fikk aldri sin straff for den lidelsen han påførte sitt folk, og for den dype splittelsen som fortsatt preger Chile.
Selv i dag, 50 år etter, er spøkelset fra kuppet til stede. Det het seg da Chile fikk en ny grunnlov i 2021 at nå, endelig, døde nyliberalismen i landet. Men selv om grunnloven er progressiv, forsvinner ikke arrene etter kuppet av den grunn.
For bare noen uker siden ble sju menn, alle tidligere soldater, endelig fengslet for drapet på den folkekjære visesangeren Victor Jara under kuppdagene i 1973, etter årevis i rettssystemet. De sju er mellom 73 og 85 år gamle, og dømmes til mellom åtte og 25 år i fengsel.
Det burde kanskje ikke glede noen å sende gamle menn i fengsel. Men så mange går ustraffet for sin rolle i kuppet for 50 år siden og for undertrykkelsen i årene etterpå, at selv den minste stråle av rettferdighet er så mye mer enn ingenting.
