Kommentar

Skitt er bondens gull

Å bedømme et samfunns grad av sivilisasjon ved å se på hvordan det håndterer sin egen søppel er ikke den eneste måten. Men det er en ganske god indikator.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Ingen mennesker eller samfunn vil gå med på at de selv er «usiviliserte». Å kalle andre folk usivilisert har fungert som begrunnelse for overgrep siden tidenes morgen. Samtidig er det er jo forskjell på folk og på samfunn. Dagens tekst er en hyllest til ett av mange mulige trinn på sivilisasjonsstigen. Et sivilisasjonstrekk du ikke tenker over når det er på plass, men som er umulig å overse når det ikke fungerer.

Vi mennesker produserer enorme mengder avfall. Det er ikke til å unngå. Den klassiske måten å løse det på har vært å flytte problemet. Dumpe søpla vår på havet, grave den ned i skogen, eller bare bygge en svær haug – ei dynge – et sted lukta og rottene ikke blir for plagsomme.

De virkelig store, stygge problemene har vi eksportert. Norske skip som var for kostbare for oss å hugge opp og håndtere selv, har blitt kjørt på grunn i fattige land, som fikk noen slanter for å overta ansvaret. Problemet løst.

I takt med at vi mennesker blir flere og flere og samler oss i større og større byer blir det veldig tydelig at de samfunnene som ikke utvikler nye, bedre måter å håndtere avfallet sitt på, får problemer.

I en del land er det de store elvene som tar unna søppelet. Lastebiler tømmer avfallet rett i strømmen. Problemet løst. Eller flyttet, da. Lenger ned i elva kan du knapt se vannet for en jevn strøm av flytende plast. Du skal dessuten ikke reise langt før du kan kikke ut av togvinduet i europeiske hovedsteder og se at det ligger plastposer, hvitevarer og utbrente sofaer langs skinnegangen. Folk løser sitt avfallsproblem med å kaste søpla si over gjerdet og ut i ingenmannsland.

De som gjør dette er jo ikke dårligere mennesker enn oss. Sannsynligheten er stor for at disse landene har et avfallshåndteringssystem som gjør at det å kvitte seg med avfall medfører både mye kostnader og arbeid for den som sitter med for eksempel et ødelagt kjøleskap.

Da blir det slik. Da Norge omsider innførte vrakpantordningen i 1978 var det ikke minst fordi det lå titusenvis av rustne bilvrak i norsk natur i tillegg til alle de som ble dumpet i innsjøer og hav. Da panten ble innført var det lønnsom «selvplukk» for alle med kranvogn. Problemet ble løst.

Vi har seinere fått pant på alt fra fritidsbåter til saftflasker. Det bidrar til at nye problemer ikke blir skapt. I Oslo er det gratis for byens egne borgere å levere alt fra hageavfall til møbler og hvitevarer på det som ikke lenger heter «Dynga» men som nå er kommunale gjenbruksstasjoner. Søppel er ressurser på avveie.

Å bedømme et samfunns grad av sivilisasjon ved å se på hvordan det håndterer sin egen søppel er ikke den eneste måten. Men det er en ganske god indikator.

Sivilisasjonselementet ligger i evnen og viljen til innse at mennesket kommer til å fortsette å produsere avfall i framtida og at det er en felles utfordring å håndtere dette. I praksis: Evnen til å skattlegge, regulere og håndheve håndteringen av vårt eget avfall.

Sivilisasjon er å håndtere felles utfordringer i fellesskap. At det blir rent og pent både i naturen og i gatene av det er deilig, men det er bare en synlig konsekvens av et samfunn som er i stand til å bli enige om hvordan vi sammen skal dele på regningen for utfordringer vi er sammen om.