Alle som bor i Oslo sentrum har kjent det på kroppen. Det lille rykket av angst, utløst av et tilrop eller en uforutsigbar situasjon. Et rusa menneske eller en gjeng med sin egen mørke dynamikk kan sette oss i beredskap. Visst kan byen være skummel, men det virkelig farlige er å kalle den utrygg.
Storsamfunnet har denne uka reagert med full kraft etter at ungdommer har barket sammen i masseslagsmål to ganger på ei uke i Oslo. Jeg reagerer selv, med fortvilelse og skuffelse, og med følelsen av at normene brister og at volden og kriminaliteten er i ferd med å ta over byen vår. At vi mister kontrollen.
Det trengs rammer og grenser, en rød tråd gjennom hjem, skole og frivillighet
Og når villskapen til og med hjemsøkte oss på selveste Norway Cup, var begeret fullt. Fremskrittspartiet rykket ut og krevde handling. Vi kan ikke leve slik lengre i Oslo, sier partileder Sylvi Listhaug og krever institusjonsplasser til unge gjengangerkriminelle. De må bak lås og slå, hvis de ikke kan oppføre seg.
Det er ingen grunn i verden til å bagatellisere eller underslå storbyens utfordringer. Men vi må ikke la følelsene ta overhånd. Ja, det er store lokale utfordringer og forskjeller, som forsommerens mediefokus på Grønland avslørte. Åpent dopsalg og frykt blant vanlige beboere er selvsagt uakseptabelt. Men i det store og hele, er Oslo en trygg by. En stadig tryggere by. Over tid. Det er i det minste det fakta forteller oss.
Vi må puste med magen, se på tallene. Siden årtusenskiftet har antallet anmeldte lovbrudd i Oslo politidistrikt totalt blitt redusert med nesten 40 prosent, ifølge politiet. I absolutte tall. Samtidig har vi blitt stadig flere innbyggere. Tallene for det vi frykter aller mest, fysisk vold, er stabile over tid. Det betyr jo i praksis at faren for å bli utsatt for vold er blitt mindre. Tar man befolkningsveksten med i regnestykket, er anmeldt vold per innbygger halvert siden 2008.
Men det var jo ikke voksne menn og kvinner som hoppet på hverandre på Oslo S eller skremte vannet av store og små fotballturister på Ekebergsletta. Det var unge gutter, med medbrakte hammere og stål på nevene. Det er særlig ungdomskriminaliteten i byen som gjør oss voksne bekymra. Og selv om Oslos politimester Ida Melbo Øystese på NRK Dagsrevyen manøvrerte seg bort fra å svare på spørsmål om trøbbelmakernes etnisitet, er det ikke farlig å si det som det er. Det farlige er hva man gjør med svaret.
I Oslo er det 132.245 unge under 18 år. 97 prosent av dem blir ikke politianmeldt. De fleste som anmeldes blir det én gang. Veldig mange av lovbruddene utføres av en identifisert gruppe ungdommer i Oslo. I en ny rapport fra Oslo kommune og politiet vises det til en gruppe på 341 unge kriminelle under 18 år. 194 av dem er «særdeles aktive lovbrytere» med minst 15 anmeldelser i løpet av ett år.
Og det politimesteren ikke ville si, hun ville heller forsvare dem og kalte dem med rette «sårbare», er at åtte av ti av de 341 ungdommene er barn av innvandrere eller selv har innvandret. Det er sannheten. En grov overrepresentasjon. En sannhet høyresiden lengter etter at myndighetene skal innrømme slik at de kan si «hva var det vi sa − innvandrerne har skylda, de gjør byen utrygg og her er tiltak». Tidligere i sommer krevde Unge Høyre stopp i innvandringen og Frp krever nå fengsel for mindreårige.
«Folk er ikke idioter og begynner å bli lei av at unge voldsutøvere blir framstilt som ofre, og at politi som sier de har «oversikt over disse miljøene», ikke greier, selv med NRKs hjelp, å opplyse publikum om hva slags miljøer det er snakk om», skriver Kjetil Rolness på Facebook.
Ja, vel, så er det et problem i Oslo som er knyttet til følger av innvandring og flyktningstrømmer. Men vil vi egentlig gjøre noe med problemene, eller vil noen bare ha innrømmelsen av at innvandringen har skylda som politisk skyts?
[ Asli Altunøz: Jeg har opplevd å bli frarådet å date kurdere ]
Selvsagt er de ofre. De er barn. Man trenger ikke være sosionom for å anerkjenne at bak tallene er det mange tunge skjebner. Mennesker med dårlige utgangspunkt for å finne sin plass, for å fungere på skole eller i andre sosiale sammenhenger og som sliter med aggresjon og selvregulering av følelsene. Resultatet er utenforskap. Erfarne ansatte på de forebyggende enhetene i Oslo-politiet forteller at psykisk helse og sosial fungering trolig medvirker til de unges gjentatte kriminalitet. De som er tettest på disse ungdommene forklarer at mange har vært utsatt for alvorlige livshendelser som de ikke har fått bearbeidet eller snakket med noen om. «Politibetjentene etterlyser at de unge får mer og adekvat hjelp», står det i rapporten Risiko og livssammenheng for unge kriminelle i Oslo.
Det er selvsagt store mørketall. Og alle uønskede hendelser i byen, er ikke isolert til en gruppe med 341 ungdommer. Ikke all kriminalitet blir anmeldt og ubehagelige situasjoner som utløser frykt når kanskje aldri politiets tallknusere. Men ifølge rapporten Barne- og ungdomskriminalitet i Oslo 2022 er det bare fem prosent av byens barn og unge, av de over 130.000, som føler seg utrygge i sitt nærmiljø. Jenter som føler seg trygge, har økt de siste årene.
Vi vet mye. Det er tøffere i øst. Frykten større og ressursene færre. De økonomiske tyngdelovene i samfunnet vil forsterke delingen av byen. Det må kompenseres for med politikk og ressurser. Å gjøre som Frp, å gyve løs på symptomene med knyttede never løser ingenting og er bare egnet til å skape frykt. Det vi trenger er konstruktive tanker om hvordan vi kan forebygge og gjøre oppveksten til barn og unge, særlig i øst, bedre og tryggere.
Hvor skal vi begynne? La oss starte med ABC. Helt grunnleggende i all menneskelig kontakt er språk og hvordan vi tiltaler og omtaler hverandre. Snakker man med folk som jobber med ungdom, eller bare tilbringer noen timer på et fotballfelt, er det én ting som virker å være helt tydelig; språket barn og unge bruker er blitt mer aggressivt og truende. Språket former oss og påvirker omgivelsene våre. Ord kan skape frykt, de kan provosere og fører ofte til raskt tilspissede situasjoner. Vi har et sosialiseringsproblem. Men hvordan skal man endre en moderne språkkultur der truslene sitter løst?
Det er like enkelt som det er vanskelig. Det trengs rammer og grenser, en rød tråd gjennom hjem, skole og frivillighet, en konsekvent linje for hva som er greit og ikke. Det må stilles krav og det må øves på konfliktløsning. Det trengs flere voksne og større stabilitet i tilbudene. Lovpålagte fritidsklubber, som ikke kan opprettes og nedlegges som følge av kommunale budsjetter. Det trengs midler til frivilligheten og idretten, til faste stillinger og ansatte. Slik at det er krefter til å drive mer og bedre holdningsarbeid, krefter til å drive systematisk verdiarbeid.
Også må noen snart igjen løfte diskusjonen om obligatorisk heldagsskole. Med like stor vekt på det sosiale som det faglige. Der alle skal med.
[ Linn Stalsberg: Troen på vår individuelle moral i klimakampen ødelegger klimakampen ]