La det være sagt med en gang − dette er ikke en tekst for klimaskeptikere. Jeg er ikke i tvil om at menneskeskapte utslipp bidrar til endringene vi ser, og jeg er heller ikke i tvil om at det trengs handling raskt for å bremse virkningene. Men det må likevel være lov å stille spørsmålet: Er vi tjent med å bruke krise som begrep? Funker det?
Kan krise-begrepet ha mistet sin kraft i et land som ser ut til å ha en historisk lav terskel for å erklære krise?
Ord betyr noe, det er vi enige om. De former tanker, som i noen grad også fører til handlinger. Ideen bak ordvalgene knyttet til klima har muligens sitt opphav i såkalt endringsteori (jeg synes egentlig det er bullshit, men la gå) fremforsket av blant andre John Cotter, som hevder at for å få til endring må det først skapes en «sense of urgency». Altså en følelse av at det haster.
Derfor snakker vi hele tiden om krise når vi snakker om klima. Vi vil få folk til å våkne. Vi veiver og roper − krise, krise, krise. I tillegg har vi innført et par andre honnørord: angst og skam. Tanken er at angsten for klimaendringer skal føre til handling, og at skammen vi påfører oss selv ved å ikke leve klimavennlig skal gi oss en så negativ opplevelse at vi endrer adferd.
[ Kjetil Staalesen: Regninga kommer. Selvsagt gjør den det. ]
Jeg har tre innvendinger til denne pedagogikken. For det første: Klimakrisen er ikke en kortvarig hastesak. Den er ikke en skogbrann som kan slukkes, ferdig med det. Den vil være med oss i generasjoner. Tror vi at det tjener samfunnet, eller klimaet, å forsøke å sette hele befolkningen, i svært lang tid fremover, i en varig krisemodus? I en tilstand der vi egentlig aldri kan slappe helt av, aldri være fullkomment lykkelig, aldri la humla suse, fordi vi er i en vedvarende klimakrise? I femti år? Jeg tror ikke dette er mulig, enn si ønskelig.
Min andre innvending handler om virkningsgrad. Supertramp ga i 1975 ut albumet «Crisis? What Crisis?», med et cover der en fyr koser seg i en solstol midt i et katastrofelandskap. Åttitallet forløp med FN-nedsatte utredninger om miljøproblemet, og kulminerte med Rio-konferansen i 1992. Norge var tidlig ute med å anerkjenne problemets eksistens, men slipper fortsatt ut omtrent 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år, slik vi har gjort i alle de tredve årene etter av vi skjønte at det var krise.
Har vi da ikke forstått krisen, eller må vi dempe forventningene til handling selv om krisen er forstått? Jeg heller mot det siste. Målinger viser at et klart flertall i den norske befolkningen tror på menneskeskapte klimaendringer, og vi «scorer» dessuten høyt på klimaangst blant de unge. Vi vet, men forholder oss i ro. Angst har for øvrig oftere en paralyserende effekt enn en handlingseffekt, godt illustrert ved nyheten om at unges klimaengasjement er i fritt fall. Det handler ikke om manglende kriseforståelse.
[ Jo Moen Bredeveien: Slagsmål og selvmål i Oslofotballen ]
Min siste innvending er uthulingen av ordet «krise». Husk at vi har kjempet oss gjennom både smørkrise, fløtekrise og passkrise på få år, og vi har hatt finanskrise (som landet knapt merket) og en strømkrise som staten glattet over. Kan krise-begrepet ha mistet sin kraft i et land som ser ut til å ha en historisk lav terskel for å erklære krise?
Samtidig er det rart at vi i så liten grad snakket om krise under pandemien. Det er vel det nærmeste vi har kommet en reell krise her i landet etter andre verdenskrig. Kan det bunne i myndighetenes vilje og evne til handling? Det var ikke behov for å sette hver enkelt av oss i krisemodus, fordi det kom ordninger og forordninger fra myndighetene som håndterte situasjonen for oss, og som de aller fleste valgte å forholde seg lojale til.
For all del, jeg er helt enig med dem som anser klodens klimatilstand som en krise. Det er ingen grunn til å betvile tallene fra forskningsprogrammene. I den grad de skal betviles, er det fordi de er for konservative, de tar ikke hardt nok i. Slik er forskningens natur, den spekulerer ikke, og konklusjonene har en tendens til å samle seg rundt de forsiktige anslagene.
Likevel; når vi nå har veivet med armene i et par generasjoner allerede, uten at flertallet tar veivingen ad notam, er det ikke på tide å vurdere kommunikasjonen? Skulle vi brukt mer tid på å snakke om klimaendringer − de vi vet kommer uansett − og hvordan vi tilpasser oss? Mer tid på å avakademisere idéene om nedvekst, hva innebærer det egentlig, hvordan kan man få det til? Mer tid på hvordan vi kan komme videre når løsningene på klimakrisen slås ihjel av naturkrisen?
[ Asli Altunøz: Jeg dirret av spenning og gledet meg til å elske «Barbie» ]
Så må vi erkjenne at løsningene er politisk. Vi må bruke mindre tid på å ansvarliggjøre hver enkelt av oss med handlingslammende angst og skam, og mer tid på å skape flertall for partiene som er villige til å ta klimakampen dit den må − til handling. For meg er kostnaden ved innskrenket handlingsrom mindre enn kostnaden ved å skamme meg over hver eneste lille brødskive som ikke er bærekraftig.
I våre politiske valg må vi da evne å gjennomskue de mange tåketalene, som når Senterpartiet leker forskere og prøver å forvirre om rødt kjøtt, og når Høyres normalt klimaoppvakte Nicolai Astrup både mener at det grønne skiftet må være lønnsomt for folk, og at det kommer til å koste.
Det kommer til å koste. Ferdig.