I full rosa bekledning og hvite høye hæler, gikk jeg inn i kinosalen. Klar for å se den eksepsjonelt populære Barbie-filmen.
«Barbie» regissert av Greta Grewing handler om dukken Barbie som bor i Barbie-land. Her er det kvinnene som styrer og har ulike viktige samfunnsroller, mens alle mennene bare er Ken og gjør «beach». Når Barbie drar til den virkelige verden oppdager hun at det er helt motsatt. Her er det menn og patriarkatet som styrer.
Som en 26-år gammel hardbarka feminist (og Barbie-elsker), var det ingenting i denne filmen som var nytt for meg. Den utfordret eller sjokkerte meg ikke på noen som helst måte. Verken skildringene av skam og cellulitter, eller den mye omtalte feministiske monologen til Gloria, spilt av America Ferrera, fikk meg til å felle en tåre. Tvert imot tok jeg meg selv flere ganger i å tenke, er vi i 2015?
Jeg ville drømme meg bort i befriende Barbie-land hvor alt er rosa og glitter, positivitet og glede.
Det var som å se en film som var ment å bli gitt ut før den fjerde feministiske bølgen og #Metoo. Ja, patriarkatet eksisterer. Ja, kvinner blir holdt til en umenneskelig standard. Nå hva?
Jeg lo derimot godt av at Ken gikk rundt og ble begeistret over patriarkatet i den virkelige verden. At han endelig følte seg respektert og gikk rundt som en konge. Det var morsomt, og jeg kjente meg igjen i Ken. Hvis jeg plutselig gikk inn i et parallelt univers hvor kvinner og matriarkatet hersket, ville jeg nok også blitt fra meg av glede.
Derfor skulle jeg ønske at Barbie-filmen heller serverte meg denne illusjonen. Jeg ville drømme meg bort i befriende Barbie-land hvor alt er rosa og glitter, positivitet og glede. Hvor kvinner styrer og har de viktigste rollene i samfunnet, mens menn er på sidelinjen, tilfredse med å bare gjøre «beach». Like verdige som kvinner, selvfølgelig, men at de bare tar litt mindre plass, serverer et par morsomme punchlines og et godt utseende.
Barbie trenger ikke å overbevise meg om hvorfor hun fortjener en plass i samfunnet. Hun trenger ikke å bli et «uperfekt» menneske som dropper rosa til fordel for en brun blazer, for at jeg skal akseptere og like henne.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/4CHQ7CZSEBCKREYH7S4ZN63ZSA.jpg)
Jeg elsker allerede Barbie, og skulle ønske denne filmen var for meg. Men noen ganger må man bare innse at man ikke er i målgruppen, uansett hvor mye man skulle ønske det.
For jeg prøver å huske på at ikke alle har det samme utgangspunktet som meg. Ikke alle leste Marta Breens bok «Hele Norge baker ikke» i tenårene og fikk sin feministiske oppvåkning. Ikke alle har hatt en Tumblr-fase hvor man scrollet seg sider opp og sider ned med feministiske diskusjoner. Jeg må huske på at «Barbie» kan være noens første møte med de feministiske budskapene jeg tar for gitt.
I mange land hvor både det å være feminist og å snakke om patriarkatet er tabu, er det at et så «mainstream» ikon som Barbie snakker om feminisme, enormt viktig.
For eksempel endret Warner Bros i Sør-Korea promoteringen av Barbie-filmen slik at menn ikke skulle bli krenket. I filmplakater over hele verden sto det «She’s everything» på bildene av Barbie, mens på bildene av Ken sto det «He’s just Ken». Dette ble for mye for det koreanske promoteringsteamet, som i stedet kun skrev «Barbie» og «Ken».
Warner Bros Korea tok til seg kritikken og endret tilbake til originalen etter en klagestorm fra koreanske feminister. Denne filmen er for dem.
For meg var Barbie en repetisjon av ting jeg har hørt hundrevis av ganger før, og lite annet. Men hadde jeg vært 13 år og ikke hatt min feministiske oppvåkning enda, eller bodd i et land hvor jeg ikke engang hadde våget å kalle meg feminist høyt, hadde nok Barbie-filmen revolusjonert meg.
Det unner jeg dagens unge jenter og gutter å oppleve.