Kontorlokalene er splitter nye. Fancy. Et digert atrium med grønne planter, enorm takhøyde og egne lunsjkokker. Det er sånn man ønsker seg på en arbeidsplass. Alt virker og er nøye uttenkt. Det er støpsler der det trengs. Vannpåfylling skjer med perfekt både temperatur og hastighet. Og kaffen er dritgod.
Wow. Den moderne tid! Man føler seg viktigere enn man egentlig er. Det er sånt man skryter av i stillingsannonser, liksom. Se hvor fint og moderne vi har det her!
Kanskje femten sekunder tar det, før døra står på vidt gap
Jo da. Men før eller seinere må man på dass. Og da starter dritten. Billedlig talt, altså.
I et moderne kontorbygg finnes det nemlig ikke lenger vanlige dører. De gode gammeldagse treplatene med litt vridbart stål koster bare et par tusenlapper og har fungert utmerka i hundrevis av år. Og dermed er det heller ikke bra nok, for et fancy og moderne kontorlokale.
Og på akkurat dette splitter nye kontorlokalet, som jeg av diskresjonshensyn ikke skal nevne med navn, er konseptet «berøringsfritt». Under pandemien hadde vi alle litt for mye bakterieangst, og dermed fant man på at sensorer foran alle dørene skulle erstatte det vanlige dørhåndtaket.
[ Innfall: Enga trenger en breial helt ]
For å gå gjennom en dør må du vinke foran en liten sensor. Så åpner den seg. Sakte og majestetisk. Med trykk på sakte. Kanskje femten sekunder tar det, før døra står på vidt gap.
Det fungerer jo greit på de fleste dører, men akkurat på do, er det litt i overkant.
For når du står der, nøden og med akutte behov som må løses på flekken, må du sveipe. Og vente. Døra smyger seg sakte opp. Du går inn på det lille rommet. Når døra er helt åpen kan du sveipe igjen, for å vente nye femten sekunder på at den skal gå igjen, så du kan trekke ned buksene og gjøre det som må gjøres.
[ Innfall: Har vi flaks ødelegger dem noen datamaskiner på veien ]
Eller, vent. Du må selvfølgelig huske å sveipe en gang til. For å låse døra.
Men hvis du skulle komme til å misforstå, eller glemme hvordan det fungerer, det er da teknologiens vidunderlige prakt viser seg i all sin nakne sårbarhet. På samme måte som din egen.
For hvis noen der ute sveiper når du sitter med buksene på kne, ja, da er det ingenting annet å gjøre enn å vente. Døra sveiper sakte og majestetisk opp. Normale mennesker ville selvsagt smelle døra igjen på flekken, og aldri snakke om situasjonen igjen. Men her må du vente i femten sekunder. Før vedkommende forhåpentligvis er høflig nok til å sveipe en gang til, så du kan få fred igjen. Etter femten sekunder til.
På toppen av det hele fungerer døra ute i gangen på samme måte. Så du har sannsynligvis ikke bare vist deg fram på ditt mest sårbare for den ene skamfulle personen som prøver å sveipe igjen døra. Men også hele det flotte atriet bak der, hvor resten av kollegene nyter sin gourmetlunsj til en helt annen og uforventet underholdning.
Jo da, det er sånne slag livet gir. Når man ikke bare kan kjøpe en … helt vanlig dør.