Skal vi fjerne datamaskinene fra undervisninga i skolen? Nekte ungene mobiltelefoner? Sperre sosiale medier? Forby å ta med skole-PC-en hjem? Hver gang sånne forslag kommer opp tenker jeg på første gang jeg kjente en som hadde fått seg en skikkelig datamaskin.
– Har du hørt at Gerra i klassen har fått seg PC?
Shit. En helt ekte datamaskin. En 286. Resten av oss hadde enten ikkeno, eller maskiner som først og fremst var leketøy, som gode gamle Commodore 64. Bestekompisen min hadde Nintendo, så vi spilte Duck Hunt, hvor man skal skyte ender med laserpistol, og en sjukt irriterende bikkje hånflirer hvis du bommer. Noe lærte vi, i hvert fall.
Men PC, det var drømmen. Med PC kunne man gjøre så mye mer enn å bare spille. Man kunne skrive ting, programmere, regne. Vi var enige om at det ville være en helt ny verden. Og ble skuffa da vi skjønte at Gerra i klassen bare brukte den nye PC-en til å spille. Det var jo så mange muligheter!
[ Dagsavisen følger Oslo-fotballen. Hør «Trikkeligaen» der du finner podkaster. ]
Men en dag dukka den opp, også hos min bestekompis. PC-en. En 386 SX. Maskina som åpna alle dører. Plutselig kunne vi programmere. Skrive. Utforske. Alt vi hadde drømt om.
Pluss å spille, da. Leisure Suit Larry, den barnslige men gøyale historien om antihelten Larrys forsøk på å få ligge. Vi skøyt nazister i Wolfenstein og utenomjordiske i Quake. Og vi erobret verden i Civilization, med både diplomati, handel og eksplosiver.
Moro var det, alt sammen. Men de høytidelige løftene våre om alle de viktige, utviklende og lærerike greiene vi skulle gjøre når det en gang sto en vaskeekte PC foran oss, de glemte vi oppe i all spillinga.
Det vil si, helt til vi fikk problemer. For å få spilt spill som datamaskina ikke var helt kraftig nok til å drive, måtte vi dykke ned i uforståelige koder, som Autoexec.bat og config.sys. Når vi ville ha bedre lyd måtte vi kjøpe et lydkort, åpne PC-en og koble til masse greier langt inne i maskina, og så oppdatere driverne etterpå.
Når vi syntes spillene ble for vanskelige åpnet vi save-filene i et program som kunne skrive HEX-kode (slapp av, dette får man aldri mer bruk for å vite hva er), for å gi oss sjøl uendelig liv. Ting ble ødelagt. Ofte. Både minnebrikker og harddisker ble behandla brutalt. Sakte og sikkert skjønte vi litt mer av hvordan dette datagreiene fungerte.
[ Bli med Bjørn til blokkene på Bjerke ]
De seriøse, voksne folka, som ikke likte spill og tidsfordriv (og særlig ikke det Larry-greiene), de ville ikke at vi skulle ha PC-er. Bortkasta tid. Tull og fjas. Klart det! Masse fjas. Men i samtidig lærte vi en hel masse. Innimellom all skytinga, verdenserobringa og Autoexec.bat-filene.
Akkurat som ungene i dag nok lærer en masse innimellom Flippklipp-videoene. Jeg veit ikke hva. Eller utforsker. Eller driver med. Sannsynligvis veit dem det ikke sjøl heller. Men noe er det. Og har vi flaks ødelegger dem noen datamaskiner på veien.
Vi har mange problemer i verden. Men veldig få av dem løses av å ta fra barna PC-ene sine.