Det er knapt én måned igjen til Oslo Pride, årets mest fargesprakende fest. Men bakteppet er alt annet enn fargerikt, det er bekmørkt.
Fjorårets feiring endte brått med terrorangrepet mot London Pub, et utested for skeive. To mennesker ble drept, flere ble skutt. En bevegelse ble angrepet, og en hel by våknet til sorg. Verdens tryggeste land opplevdes brått utrygt. Igjen.
Arrangøren spår at årets festival kan bli større enn noen gang. Samtidig er nok flere usikre på om de tør å gå i årets pride-parade. Selv hadde jeg bestemt meg for å delta, men så ble jeg brått usikker.
Det er lett å bli usikker når det kommuniseres på kryss og tvers
Torsdag kveld klokka 17:32 tikket det inn en nyhetsmelding. Vi kunne lese at PST «tror det er muligheter for at noen vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger under pride-arrangementer». De mener at angrepet som skjedde i Oslo «kan bidra til større inspirasjonseffekt».
PST skriver også at sikkerhetstiltak kan gjøre pride-arrangementene til mindre attraktive mål – men at det øker risikoen for angrep mot mindre sikrede områder.
Mindre sikrede områder? Som hva da, en skeiv bar?
Ni minutter senere kom det en nyhetsmelding om at politiet oppfordrer alle til å feire Pride. Okei? Og klokka 18:57 kunne vi puste lettet ut, for da meldte politiet i Oslo at det er «ingen indikasjoner på at det vil skje terror under Oslo Pride».
[ Synnøve Vereide Trampe: Et så høyt kokainbruk kan ikke bagatelliseres ]
Det er vanskelig å vite hva vi skal sitte igjen med etter å ha lest alt dette i løpet av halvannen time. Hvor trygt er det å delta på årets Pride? Hvor trygt er det å gå på bar?
Det er lett å bli usikker når det kommuniseres på kryss og tvers. Ikke minst på grunn av den sviktende kommunikasjonen før og etter terrorangrepet i fjor.
Ni dager før Oslo-skytingen nedjusterte PST trusselnivået for islamistisk terror. Seks dager før angrepet ble E-tjenesten kjent med planer om et terrorangrep i Skandinavia. Noen dager før angrepet ble PST varslet om dette, uten at trusselnivået ble oppjustert igjen.
Oslo-politiet fikk ikke vite noe som helst. Og den nå avgåtte assisterende PST-sjefen, Hedvig Moe, har gått langt i å antyde at PST ikke fikk all relevant informasjon fra E-tjenesten.
Så skjedde terrorangrepet. Og tiden som fulgte var preget av dobbeltkommunikasjon. Allerede dagen etter angrepet vurderte den fungerende PST-sjefen, Roger Berg, skytingen som «en ekstrem islamistisk terrorhandling».
Oslo-politiet, på den andre siden, sa at de «ikke kunne konkludere» og at «etterforskningen måtte vise om det faktisk forelå politisk motivert vold eller hatkriminalitet».
Samtidig hersket det uklarhet og forvirring rundt sikkerheten til en rekke større og mindre planlagte Pride-arrangementer i vårt langstrakte land.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Vi voksne kan faktisk sette ned foten ]
Vi vet ikke om Oslo-skytingen kunne vært avverget eller ikke, hvis de tre instansene hadde kommunisert og samarbeidet bedre.
Det hersker likevel lite tvil om dette: Tilliten mellom E-tjenesten og PST, og mellom PST og Oslo-politiet, fikk seg en knekk. Kanskje var den også for dårlig allerede før angrepet.
Det finnes aldri garantier mot terrorangrep, for vi vil jo ikke bli en politistat heller. Derfor er vi helt avhengige av at myndighetene samarbeider godt. Slik at angrep som kan avverges, blir avverget.
Vi som ønsker å delta i Oslo Pride trenger at folka som skal ivareta vår sikkerhet, har tillit til hverandre. Hvordan skal vi ellers kunne ha tillit til dem?
[ Linda Noor: Muslimfiendtlighet er fortsatt utbredt i Norge ]