Da Arne Strand gikk bort 10. mai, skrev jeg et minneord om den blideste og mest kunnskapsrike kollegaen man kunne ha. Jeg kalte Arne for Mr. Dagsavisen og slo fast at han etterlater seg en stillhet og avisspalter som ingen kan fylle. Jeg skrev i minneordet at det ikke er noen overdrivelse å si at få, om noen, har preget Arbeiderbladet og Dagsavisen mer enn Arne.
Til bisettelsen to uker senere hadde jeg lest meg gjennom historien og gamle avisspalter, og kunne dokumentere min påstand. Christian Holtermann Knudsen stiftet avisen i 1884, men senere grunnla han også et parti. Hans livsverk var den politiske arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet. I minneordene etter Martin Tranmæl nevnes knapt den legendariske redaktørens bidrag innad i avisen, men det var side opp og side ned om jobben for parti og bevegelse. Tranmæls livsverk var det samfunnet Norge ble på hans vakt.
Arne Strands livsverk var Dagsavisen. I 43 år var vi så heldige at vi fikk nyte godt av Arnes kapasitet og enestående gode humør. Ingen annen redaktør i vår historie har skrevet mer enn Arne. Han berget også Arbeiderbladet/Dagsavisen fra konkurs som vikarredaktør på begynnelsen av 90-tallet, som nyansatt sjefredaktør i 2009 og senere som styreleder i Stiftelsen Dagsavisen.
En historie som forteller mye om Arne, er fra Arbeiderbladets krise på tidlig 90-tall. Arne var hentet tilbake som påtenkt sjefredaktør etter Per Brunvand. Da Per gikk av, ble Arne konstituert i den meget krevende topplederrollen. På kort tid måtte 40 årsverk kuttes for at avisen skulle overleve. To måneder senere, i et styremøte som Arne deltok i, kom så avisens nye eier A-pressen og presenterte en helt ny ledelse. Ingen hadde snakket med Arne. Han fikk vite om det i styremøtet.
Arne gikk hjem og visste ikke om dette betydde at han hadde jobb eller ikke. Han bestemte seg for å gå på kontoret dagen etter, bare sette seg ned og skrive og se hva som skjedde. Der ble han sittende. De aller fleste hadde nok gått i sinne, men Arne ble værende.
[ Arne Strand 1944-2023: Etterlater seg en stillhet og avisspalter som ingen kan fylle ]
Arne hadde en evne til å gå videre med nytt mot og ny optimisme nærmest uansett hva som traff ham av utfordringer. Personlig hadde jeg aldri orket å stå i alt det tøffe som har møtt meg som Dagsavisen-leder gjennom snart 13 år uten ham ved min side. Vi fleipet med at vi sto sammen og holdt i tauet for Dagsavisen, og det var aldri en mulighet for meg å slippe et tau som jeg holdt i sammen med Arne.
Da Arne ble 70 år, sa jeg til ham at jeg kommer til å snakke om ham slik han snakket om Martin Tranmæl. Etter å ha lest meg gjennom alle minneordene etter Tranmæl de siste dagene, der det lengste og mest utfyllende var fra Einar Gerhardsen, kan jeg slå fast et par ting:
1. En av Arnes favoritthistorier om at Tranmæl hørte på Stortingets debatt om problemene knyttet til det europeiske fellesmarkedet da han døde, den stemmer.
2. Beskrivelsen av Tranmæl i et av minneordene, kunne like gjerne ha stått om Arne Strand: «Redaktøren med det sjarmerende smil og den befriende latter er ikke mer. Men både meningsfeller og motstandere vil bevare ham i minnet, og de vil savne ham».
Takk, Arne!
